Skrevet av Emne: Industrial, Støy & Dark Ambient  (Lest 925 ganger)

0 medlemmer og 1 gjest leser dette emnet.

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Industrial, Støy & Dark Ambient
« på: 28. september 2016, 18:42:30 »
Det er jo en del musikktråder på forumet, så det er på tide med det motsatte. På tide å si fuck musikk og fremheve de artistene som spiller antimusikk med fokus på det negative. Ting som industrial og støy. Fra sjangerpionerer som Throbbing Gristle og tidlig støy fra Herbert Eimert og Lou Reed, til det siste innenfor hva enn som er hipt nå blant nihilister som kler seg i sort og hater livet. Hva er industrial? Spør du 100 industrialfans, så får du 100 forskjellige svar. Det virker som det meste av elektronisk musikk som har mørke eller støyende egenskaper er industrial i følge noen. Jeg har ingen planer om å være noen selverklært ekspert eller industrial politi, så om noen poster radiovennlig såkalt industrial rock som Nine Inch Nails eller Skinny Puppy, så er det helt ok for meg. Bare sørg for at det er stygt, fælt og nært nok det som står i trådtittelen. La meg starte tråden med litt Stalaggh for å sette stemningen.

Stalaggh-Projekt Terrror FULL VIDEO


Og litt Lustmord.

Black Star - Lustmord


Og Nurse with Wound.

Nurse With Wound - I've Plummed This Whole Neighborhood


Jeg tror dere forstår nå hva tråden er for.
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Industrial, Støy & Dark Ambient
« Svar #1 på: 28. september 2016, 18:44:38 »
En grunn til at jeg følte for å lage denne tråden nå er fordi det er Nødutgangfestivalen her i Bodø. Var der i fjor, skal nå igjen. Kommer til å rapportere om hvordan det var de neste 3 nettene. http://emergency.no/
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Industrial, Støy & Dark Ambient
« Svar #2 på: 02. oktober 2016, 10:00:22 »
Så her er hvordan festivalen var.

Julius Androide var første artist på torsdag. Jeg antar navnet var inspirert av Julius, sjimpansen i dyreparken i Kristiansand, med tanke på buken av en sjimpansemaske og bruken av et sjimpanseimage i det visuelle under konserten. Det er tydelig at både musikk og det visuelle er inspirert av vaporwave. Mye av det som faller under vaporwave er ofte mer rolig og atmosfærisk, men Julius Androide kjørte på med mye energi i musikken. Det var både gamle Windows skjermbeskyttere og spill fra den første Playstation på skjermen mens Julius Androide spilte sine elektroniske låter. Et ganske underholdene bidrag og en god start på festivalen.

Hanssen/Wærnes var ren støy. Ronny Wærnes er en lokal støyartist og Kjetil Hanssen er sånn passe halvveis kjent navn for de som hører på støy. Det er egentlig ikke så ekstremt mye å si utover at de gikk opp på scenen med hver sine pedaler og mikrofoner. Det var ganske underholdene og jeg likte de støyende og stygge lydlandskapet, men jeg tror det ikke var alle i publikum som satte pris på det. Men er man på Nødutgangfestivalen, så må man forvente støy.

Siste bandet den kvelden var Bushman’s Revenge. Et band jeg hadde hørt om på forhånd, men aldri hørt på før den kvelden. De spilte skikkelig god jazz. Det var jazz rock, men ikke i den prog rock konteksten mange tenker på når det er snakk om jazz rock. Dette var rett frem solid jazz, og av og till ble man påminnet om at de spilte litt rock også når de kjørte på litt harde og tøffe riff. En veldig bra konsert og det var tydelig at eldre jazztilhengeren som satt ved samme bord som meg storkoste seg. Jeg kjøpte platene deres etter showet.

Det var flere band på fredagen og kvelden ble åpnet med black metalbandet Dødsangst. Det virker som om at de ikke har gitt ut noen skiver enda siden det ikke er noe info om dem på metal-archives.com og det var ingenting til slags fra dem. De var et solid liveband. Veldig rettfrem black metal, men jeg er den siste personen her i verden som vil klage på det.

Origami Replika var mer støy og det var enda mer kaos på scenen enn i går. To bord med hver sin støyartist som laget en masse bråk mens det var en mannlig danser som hoppet rundt, plukket opp stoler og krøp rundt på golvet. Så var det en skallet fyr med en gylden rustning og toga som gikk rundt og hilste på folk. Så kom ei dame med regntøy og en fuglemaske (ikke så ulike den pestdoktorer hadde i middelalderen) som også var laget av regntøy. Hun hadde også en kjepp og jaget fyren i togaen, for å så kle han naken. Han var naken resten av showet mens hun dyttet han og danseren rundt. Det var kaos hele tiden og mye å se på siden det var flere karakterer som dyttet hverandre rundt omkring publikum.

Eoin Dillon / Bjørn Andor Drage / Finn Sletten var irsk folkemusikk, eller i det minste irskinspirert (for det meste) akustisk musikk. Bjørn Andor Drage var på (jeg antar) elektrisk piano, Finn Sletten med noen gamle trommer og Eoin Dillon med en sekkepipe. Det var ikke den typen man blåser i, men en som man klemmer på. Det var utrolig vakker og det var et parti jeg nesten ble skikkelig rørt.

Upsilon Acrux er et amerikansk prog rock band med røtter i math rock. Den typen som er virkelig er eksperimentelle og går for avanserte lydlandskaper. De hadde to trommiser som bygget opp den nesten brutale musikken de spilte. Det var alt annet enn trygge og snille prog rocken fra 70-tallet. Også et band jeg endte opp med å kjøpe platene deres etter konserten.

Deathcrush avsluttet kvelden med heftig støyrock. Dette var en trio som kunne spille og det var en energisk avslutning. Riffene var tunge og brutal som faen og det var knalltøft. Jeg antar de kan til en viss grad sammenlignes med Sonic Youth på deres hardeste. Hjelper også at de hadde et kvinnelig medlem. Uten tvil høydepunktet i festivalen.

Siste kvelden var like variert og åpnet med ritual ambientprosjektet Origami Galaktika. Benny Braaten sto for all musikken med utstyret sitt, som inkluderte en rekke treverk av mange rare sorter han laget lyd med og en sjamantromme. Til slutt droppet han instrumentene og gikk over til strupesang. Han trykket på en av pedalene sine og fikk tatt opp strupesangen, for å spille den av mens han sang over opptaket med mer strupesang. På den måten skapte han flere lag med strupesang og det hørtes jævlig tøft ut.

Blaakraft er et av prosjektene til støyartisten Ronny Wærnes fra første kvelden. Det er en interessant form for eksperimentell industrial rock. Bandet spiller solide harde riff med heftig tromming mens han lager støy og fremfører lyrikk. Rockedelen alene er bra nok siden den var hard og tung, men det fungerte interessant nok med støyen som et ekstra lag. På slutten tok Ronny Wærnes frem en slipemaskin og begynte å slipe noe på scenegolvet slik at gnister strutt opp i luften.

Nopiax er en dark ambient duo. De satt der med hver sin Laptop, og det var det hele. Det var bra ambient og lett å ta tak i det mørke lydlandskapet, så det var ikke så kjedelig som man skulle tro, men de skjedde bokstavelig talk ingenting.

Nest siste var Nilsen-Love/Terry Ex. Eksperimentell rock. Trommisen spilte tilfeldige beats and gnei ting på trommeskinnet. Gitaristen spilte tilfeldige noter og gnei en kaffekopp på strengene. Svakeste gruppen for min del, men kjedet meg ikke og jeg mislikte det ikke, så jeg kan ikke klage.

MoE/Marhaug/Pain Jerk var et av de beste med hele festivalen. MoE er et norsk støyrockband mens de to andre navnene er støyartister. MoE spilte første del av settet uten dem. Det var virkelig tykk og tung sound. Ikke ulik den type tyngde og lydlandskaper man kan finne i sludge metal, post-metal og mer eksperimentelle doomband. Det var hardt og det var bra, så kom de to støyartistene på scene og gjorde det harde og brutale lydlandskapet enda hardere og enda mer brutalt. Det var skikkelig heavy saker.

Og det var alt fra årets Nødutgangfestivalen. Ikke noe mer å rapportere utover at jeg ser frem til neste år.
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget Alvin Brattli

  • Global Moderator
  • Innlegg: 1.638
  • Fysiker
Sv: Industrial, Støy & Dark Ambient
« Svar #3 på: 08. oktober 2016, 23:19:50 »
J. G. Thirlwell, a.k.a. Clint Ruin, Foetus og andre kunstnernavn:

https://www.youtube.com/watch?v=01aQnPzYdsw

https://en.wikipedia.org/wiki/J._G._Thirlwell
« Siste redigering: 08. oktober 2016, 23:21:53 av Alvin Brattli »
That's not right. It's not even wrong.  (Wolfgang Pauli)
The trouble with quotes on the internet is that you can never tell if they are genuine.  (Abraham Lincoln)

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Industrial, Støy & Dark Ambient
« Svar #4 på: 09. september 2017, 10:31:06 »
Sewer Election - Vengeance
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Industrial, Støy & Dark Ambient
« Svar #5 på: 01. oktober 2017, 14:02:15 »
Nødutgangfestivalen er her i Bodø hvert år i slutten av september. Det er en festival dedikert til industrial, støy, ambient, frijazz, avantgarde, alternativ, osv.. Det er altså alt annet enn vanlig pop og rock.

Festivalen startet på torsdag, men jeg var så syk at jeg ikke klarte å gå. Artistene jeg glipp av var Forsvaret, Sysselmannen, Jenny Hval og Aiming for Enrike. Alle så obskure at jeg knapt kan finne info om dem. Alle unntatt,  Jenny Hval som er etablert og kjent kunstpopartist. Det var ganske leit å gå glipp av den kvelden.

På fredagen var jeg i mye bedre form og fikk med meg alt. I følge programmet, så er en artist med navnet Tone Aanes nevnt, men jeg var der da de åpnet, så jeg antar hun var kansellert. Det første jeg så den kvelden var NXP. Litt anderledes ambient med lyden av rennende vann og andre ting jeg ikke husker så mye av, men jeg husker det var bilder av bylandskaper prosjektert på scene veggen som ble forvrengt av diverse effekter. Ganske trippy.

Psykisk Tortur var selvsagt på plass igjen i år også. En på trommer og en som lager en masse støy mens han vifter rundt med armene og bruker slipemaskin på metallplater så gnistene flyr avgårde. I år var Lasse Marhaug med som gjest, og han laget virkelig hard støy. Så mye at det overdøvet den vanlige støyen. Utrolig underholdene i år også.

Neste var Moon Relay, som var i sin egen alternative sjanger når det kommer til rock. Det var det vanlige oppsettet med trommis, bassist og to gitarister. Det var ingen vokal. Den ene gitaristen brukte mer tid på å fikle med noen elektroniske ting på et bord. Han spilte diverse elektronisk beats imot trommisen, så det var to forskjellige rytmer som komprimerte hverandre. Musikken hadde en drone følelse. Tenk Earth med alle doomelementer fjernet. Det låt fantastisk og ble aldri kjedelig. Jeg likte også at når det kom til hårfrisyrer og måten de var kledd på, så så de ut som om de var plukket rett ut av musikkvideo til et grunge/alternativ rockband fra 1993.

Kvelden ble avsluttet av Shining. Jeg tror de fleste har hørt om dem etter at de gav ut albumet Blackjazz i 2010. Blackjazz ble jo hyllet av musikkjournalister som har peiling på verken jazz eller black metal som en jazz og black metalhybrid. Jeg hørte ikke noe black metal i musikken og jeg er tvilsom at det er så mye jazz i den heller. Men ingenting av det betyr noe. Det som betyr noe er at de rocker hardt. Nesten alle som møtte opp var bare der for å se dem. De spilte et knallbra sett der jeg headbanget hele veien.

Lørdagen hadde enda særere musikk. Jeg kom litt sent, men fikk med meg mesteparten av hva James Welburn med Skjit-Lars spilte.  Skjit-Lars på trommer og James Welburn på gitar. Det var tungt og hadde en doomstemning i måten de tunge riffene ble spilt på. Helt på slutten, så plukket han strengene slik de gjør i black metal og det gav meg enda mer metalassosiasjoner. Tøffe saker og noe av de få stykkene som minnet om vanlig musikk.

Joel Grip & Sven-Åke Johansson var ganske spesielle. Sven-Åke Johansson er en liten gammel svenske som hadde to trommer og en cymbal, samt et stativ full av papirer. Ved siden av sto Joel Grip med en svær cello. Sven-Åke begynte å lese i fra hva jeg antar er hans egne dikt. Han var veldig animert og bevegde på både armer og bein når han fremførte sin poesi. Av og til gnidde han ting på trommene og cymbalen for å lage diverse ulyder, av og til slo han på dem, enten med faktiske trommestikker, eller så klasket han dem med et håndkle. Joel Grip lagde tilfeldige lyder med celloen mens han ikke bare gnidde med buen på strengene, men også på alle de andre delene av celloen. Han gnidde den på stativene rundt seg også. Det var en sær time med improviserte lyder og lange svenske dikt. Det var nesten som en parodi på kunstmusikk, der de gjorde narr av den eller folk som frivillig sitter gjennom en slik forestilling. Det var tydelige humoristiske elementer her og der. Uansett formål, så var jeg underholdt.

Så ble vi alle bedt om å forlate salen og gå inn i mindre en. Åtte høyttalere sto der rundt rommet og alle stolene i miten med ryggen til senteret av rommet. Det var et stykke som originalt var for en kunstmesse i Chicago, så senere i New York basert på lyder av Saltstraumen utenfor byen her. Jeg hørte ikke så mye Saltstraumen, men det var et greit ambient stykke som ble mer kaotisk mot slutten. Så var det tilbake til konsertsalen for å se Svarte Greiner. En fyr med gitar og en masse pedaler. Det var sample av fioliner som loopet mens han spilte på gitaren med en felebue. Han droppet den og spilte gitaren med fingeren etterhvert. Igjen veldig ambient saker. Så tilbake til den andre salen for et litt annerledes stykk. Litt mer kaotisk fra starten av. Også denne gange først spilt på en kunstmesse to steder i Europa. Husker bare at Frankrike var et av landene.

Etter alt det ambient sakene og kunstgreiene, så var det godt å høre Susanne Lundeng Trio.  Susanne Lundeng er en kjent og etablert folkemusiker, mens  Susanne Lundeng Trio er godt plassert i prog rockens verden. Man kan si at det er prog rock uten rocken.  Susanne Lundeng står for vokal og fele, mens det er en fyr på keyboards/synth og en på trommer. Jeg skal ikke prøve å beskrive musikken, bare si at det låt fantastisk. Atmosfæren var varm og god.

Festivalen ble avsluttet med det motsatte av varm med Trepaneringsritualen. Okkult støyende industrial med mye bruk av religiøse ikoner. På scenen var det et lite bord med en holdeskalle, noen bein, en offerdolk og svarte stearinlys. På scenen kom det en skitten og mørkkledd mann som så ut som en seriemorder fra en skrekkfilm. Det var blod på armene og han hadde en skitten sekk over hodet. Støyende lydlandskaper fylte salen mens bilder av hodeskaller og kors flashet på sceneveggen. Han messet med en dyp growling som hadde gjort hvilken som helst death metalvokalist stolt. Etterhvert kom sekken av og han så nesten mer truende ut siden han så ut som en morderisk og hårete uteligger. Det var en morbid og mørk avslutting på nødutgangen, og slik skal det være. Årets festival var nok en gang fantastisk. Jeg kan knapt vente til neste år.
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul