Skrevet av Emne: Metal Søndag  (Lest 33799 ganger)

0 medlemmer og 1 gjest leser dette emnet.

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Metal Søndag
« på: 15. november 2009, 22:37:23 »
Det er sikkert en del på dette forumet som vet om bloggen Skeptikeren. Bloggen fungerer som en samlingsplass for artikler og videoer som er av interesse for skeptikere/ateister/religionskritikere/humanister/naturalister/osv. og har generelt lite originalt materiale. Unntaket er en og annen tekst skrevet av mine medbloggere og Metal Søndag.
Da Helge startet bloggen, så sa at jeg kunne skrive noe om metal hvis jeg ville. Så ideen var såpass enkel at jeg skrev om en heavy metal klassiker hver søndag. Jeg har aldri hatt noe særlig skriveevner, så det var en anledning til å trene den opp. Jeg har ikke dysleksi, men jeg har hatt vansker med å skrive hele livet takket være et elendig skolegang, hvor lærerne bokstavligtalt bare dyttet meg inn på et lite rom utenfor klassen da jeg fikk diagnosen ADHD (eller MBD som det het den gang) og behandlet meg som ekstremt mentalt tilbakestående. Mesteparten av mine skrivevansker kommer ikke av diagnosen, men av skolens elendige behandling av meg som elev.
Metal Søndag har dermed vært min måte å bygge meg opp på. De tidligste utgavene er ekstremt dårlig skrevet og jeg håper å skrive dem om igjen en dag. De siste er betydelig bedre skrevet, men jeg synes fremdeles at jeg har en lang vei å gå før jeg kan si at jeg har virkelig skrevet en god plateanmeldelse.

Men Metal Søndag handler ikke om mine skriveevner. Metal Søndag handler om metal, og ikke noe annet. Jeg ønsker å få nye metalheads til å oppdage gårsdagens helter som de kanskje ikke var klar over og få veteranene til å gjenoppdage album de hadde glemt eller tatt for gitt. Det jeg ønsker å diskutere i denne tråden er hvor vidt jeg gjør en god nok jobb med å evangelisere for metal og finne ut om noen av dere faktisk har sjekket ut noen av albumene jeg har skrevet om. Hvor mange av dere ser musikkvideoen, hører på Myspace bandet jeg presenterer og om noen i det hele tatt bryr seg om konsertanmeldelsene er også noe jeg ønsker å finne ut av. Dette er også mulighet for å diskutere valgene av album jeg har kommet så langt og noen undersjangre er underrepresentert. Jeg er ikke interessert i ideer for fremtidige album å skrive om, jeg har allerede en stadig voksende liste som kommer til rekke livet ut om jeg skriver om et album i uka.
Er Metal Søndag metal nok? http://svevendeord.blogspot.com/search/label/metal%20s%C3%B8ndag [Fiksa lenke. -Panne]
« Siste redigering: 15. november 2009, 22:41:48 av panne »
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget Asbjørn Dyrendal

  • Administrator
  • Innlegg: 1.294
    • Skepsisbloggen
Sv: Metal Søndag
« Svar #1 på: 20. november 2009, 20:36:08 »
Jeg gjør det nok gjerne slik: leser teksten for å se om det virker som min greie (spesielt interessert når det gjelder noe jeg allerede liker...), hører på enkelte klipp noe sjeldnere og en enda sjeldnere gang i blant går jeg videre på noe av det.

Funker best for meg når jeg blir nostalgisk og går tilbake på noe som ligger i samlingen et sted.

Men jeg har egentlig sluttet å kjøpe både ny og gammel musikk for noen år siden (den gang jeg var ung og blakk sto valget mellom musikk og bøker - no competition for en boknerd - og det ble en vane). Nå blir jeg mer fôret av venner som har en idé om hva jeg liker.

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Metal Søndag
« Svar #2 på: 07. desember 2009, 18:05:03 »
Jeg planlegger å skrive en detaljert gjennomgang av metalsjangerens historie og så poste det i en fremtidig utgave av Metal Søndag. Om noen er interessert kommer jeg til å poste noen av kladdene her slik at de kan bli grundig kritisert.
Første del er kort om proto-metal. Teksten er kortere enn de andre sjangergjennomgangene jeg har skrevet siden jeg kommer tilbake til bandene som er nevnt i en fremtidig del om hard rockeband som har påvirket metal utover 60, 70 og 80-tallet. Teksten om proto-metal er basert av en lignende tekst noen postet på Scream Magazine sit forum.

---------------------------

Raskt om proto-metal før vi går løs på metal

Metal startet med albumet Black Sabbath av Black Sabbath som kom ut 17. februar 1970.

Men historien begynner mye tidligere enn 1970. Det var en stor interesse for blues i Europa på 60-tallet samtidig som at man fikk invasjon av britiske rockeband som slo igjennom. The Kinks gav ut You Really Got Me i 1964 som la mye av grunnlaget for tøffere riffbasert musikk. Andre band som var litt tøffere og hardere enn gjennomsnittet var The Rolling Stones, The Who og The Pretty Things.
I 1965 dannet Roky Erickson bandet 13th Floor Elevators og la hovedgrunnlaget for psychedelic rock, som var mye av grunnlaget for både hardere og mer progressiv musikk. The Velvet Underground ble dannet i New York samme året og hadde en enorm innflytelse med nihilistiske musikk selv om de aldri ble særlig kjente før i ettertid. Metal bandet Scorpions ble også dannet, men de var på den tiden et rockeband og spilte ikke noe inn før 1972.

Black Sabbath ble dannet 1966 under navnet Polka Tulk.
Samme året som Polka Tulk (Black Sabbath) dannes kom også band som Iron Butterfly, Cream og The Jimi Hendrix Experience som skulle skape et viktig grunnlag for blues rock, hard rock og ikke minst metal.
I 1967 kom band som Steppenwolf og Blue Cheer. Iggy Pop dannet The Stooges, som i likhet med MC5 (grunnlagt 1965) må regnes som gudfedre innen punk og garasjerock. Et annet viktig band som la et viktig grunnlag for punk og garasjerock var The Sonics, som var aktive mellom 1960 til 1968. Polka Tulk (Black Sabbath) skiftet navnet til Earth.
Metal gudene Judas Priest ble også dannet det året, men de kom ikke til å bli et virkelig metal band før 1976. The Jimi Hendrix Experience gav ut Are You Experienced som fordret alt. Gitarspillet var fra en helt annen verden og mer genialt det vanlige dødelige hadde klart å forestille seg. Desember samme året kom Axis: Bold as Love ut.
I 1968 dannet Roundabout som skiftet navn samme år til Deep Purple. Steppenwolf og The Amboy Dukes gav ut sine selvtitulerte debutalbum. I førstnevntes låt Born To Be Wild finner man den første referansen til heavy metal noensinne i en rocketekst. Blue Cheer gav ut Vincebus Eruptum som regnes av noen inkompetente og ubrukelige musikkjournalister som det første metal albumet (musikkjournalister er kanskje den gruppen med minst peiling på musikk, rett etter de døve og de mentalt tilbakestående). Ellers er det verd å nevne at Nazareth ble dannet det året og de hadde en stor innflytelse på både hard rock og tidlig heavy metal utover 70-tallet. Et annet viktig band ble dannet er prog gudene og metal pionerene Rush fra Canada.
The New Yardbirds (tidligere kjent som The Yardbirds) skifter navn til Led Zeppelin (noen regner dem som det første metal bandet men de tar ekstremt feil og vet ikke hva de snakker om) og spilte inn sitt debutalbum.
I 1969 ble Led Zeppelin sitt selvtitulerte debutalbum sluppet og ble en umiddelbar suksess (selv musikkjournalister på den tiden gav dem negativ kritikk). MC5 gav ut sitt debutalbum Kick Out The Jams.
I november samme år toppet Led Zeppelin II listene i USA og England. Riffene til bl.a. Whole Lotta Love og Heartbreaker dannet skole for senere utøvere av tidlig heavy metal.
Ellers i 1969 ble dannet Uriah Heep, Mountain, Atomic Rooster og Black Widow. Earth skifter navn til Black Sabbath.

Nå er vi endelig i 1970-årene, og ekte metal begynner å ta form. Black Sabbath gir ut Black Sabbath som er det første metal albumet. Jimi Hendrix faket sin egen død for å dra tilbake til sin hjemplanet. Han hadde dyttet menneskeheten i den riktige musikalske retningen og dermed var hans jobb gjort. Det var mye mer han kunne og kanskje bure ha gjort før han dro, men han følte seg sikker på at Black Sabbath var i stand til å gjøre resten av jobben.
I albumet In Rock markerer Deep Purple sitt gjennombrudd i England og samtidig et stilskifte til heavy metal.

Først og fremst kommer jeg til å gå gjennom alle undersjangrene av metal, deres historikk og definisjon. Jeg kommer til å følge opp de 60-tallsbandene som jeg har nevnt og snakke om hard rock, punk og prog rock band som påvirket metal på 70-tallet og tidlig 80-tallet i separate egne deler.
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Metal Søndag
« Svar #3 på: 07. desember 2009, 18:22:09 »
Her er en grov kladd av heavy metaldelen. Det ferdige produktet blir forhåpentligvis mer detaljer og utfyllende enn dette. Jeg kan ikke musikkteori, så jeg er ikke i stand til å gi nok detaljer om musikken (som burde være det viktigste). Det er mer fokus på historikken til de regionale scenene. Det er ikke for å vise at metal startet i [land X] i år [19XX}, men for å vise hvor mange viktige band kommer i fra som har formet både heavy metal og de sjangrene som vokste ut av heavy metal.

-------------------

Heavy Metal

Heavy metal er en gitardrevet musikksjanger som utviklet seg fra blues rock, tidlig prog rock og tidlig hard rock. Heavy metal skiller seg ut fra hard rock og er en egen musikksjanger. Metal har klart å utvikle seg til noe mer enn blues rock og blitt til noe unikt, mens hard rock holder fast på de samme gamle bluesriffene. Det er selvsagt mange bluesinspirerte metal band innfor tradisjonell heavy metal, doom og stoner metal, men de har bestandig de tunge aggressive gitarriffene og trommingen som skiller dem fra både blues og hard rock. Det er også ikke uvanlig med en del inspirasjon fra klassisk musikk i gitarspillet.
Det som skiller metal fra hard rock er ikke nødvendigvis bare at metal er tyngre, hardere eller mer bråkete (selv om dette er ofte tilfellet), men at metal har et større fokus på riffstrukturer enn bare en enkel rock ’n’ roll rytme. Dette betyr ikke at heavy metal bare er en mye mer gitarteknisk versjon av hard rock, men hard rock har ofte enklere riff, låtstrukturer og mer fokus på å holde en enkel rytme enn de fleste metal band. Det er også mer vanlig med dobbelbass, galopprytmer og generelt mye tyngre trommespill i metal.
Gitarsoloer er også en ting som er typisk for metal, men på ingen måte unikt for sjangeren. Det er mange band i andre sjangrer som bruker dem, men de fleste tradisjonelle metal band bruker å ha gitarsoloer. Ettersom metal utviklet seg utover 80-tallet ble dobbel gitarharmonier mer typisk.
Selv om det er klare og tydelige forskjeller på heavy metal og hard rock er det mange band som ligger på grenselandet, og det er mange band i begge sjangrene som går inn i hverandre. Men ettersom man hører på metal en stund kan høre den lille forskjellen, og etter som årene går blir den ikke så liten. En måte å skille mellom metal og rock på er se på de musikalske røttene. Om musikken kan spores direkte tilbake til Black Sabbath, Deep Purple, Judas Priest og de andre bandene som blir skrevet om her kan man trygt kalle det metal.
Metal startet som en protest mot hippiebevegelsen og hadde lang mer mørkere lyrikk og image. Det er langt mer fokus på pessimisme, negativitet og på det religiøse i metal, og mye mindre på den typiske partylyrikken som ofte finner i hard rock.
Det er også et fokus på episke temaer henter fra klassisk litratur, science fiction, fantasy og horror. Metal har ofte et veldig teatralsk lydbilde som følge av de lyrikkiske teamene.

Heavy metal startet med Black Sabbath - Black Sabbath 17. februar 1970. Band som Led Zeppelin, Blue Cheer og Iron Butterfly hadde laget noen individuelle låter som kan regnes som heavy metal på 60-tallet, men det var Black Sabbat som først virkelig definerte metal og som gav ut et metal album. Med sin tunge riff og mørke stemning definerte Black Sabbath både heavy, power og doom metal. Deep Purple var også tidlig ute med å virkelig definere heavy metal med sine raske gitarriff, gitarsoloer og høye vokal. Man kan også finne røttene til tidlig speed og thrash metal i begge bandene.
Det er var en del band som spilte og definerte heavy metal på 70-tallet, men det er først i ettertid at de er blitt gjenkjent som metal. På 70-tallet var det ikke noe tenkesett og eller spesielle sjangerdefinisjoner som satte noe skille på metal og rock slik det er i dag. Black Sabbath ble ofte kalt for downer rock og ordet heavy metal ble slengt rundt om alle mulige ting uten å ha noen bestemt betydning.
Men uansett var det ingen tvil om at det var noe unikt og spesielt med Black Sabbath. Selv om de fikk minimalt med reklame og nesten bare negativ kritikk av datidens musikkpresse solgte de millioner av album og alle konsertene deres solgte ut. Musikkpressen trodde (og håpet) at de ikke var noe annet enn et bråkete freak show som kom til å gå av moten, men deres mørke og tunge musikk var akkurat det et ungt publikum som var lei av søtsuppeoptimisme og falske håp ønsket å høre på. Black Sabbath, Deep Purple, det canadiske prog bandet Rush og en håndfull mer ukjente band som amerikanske Sir Lord Baltimore (dannet i 1968) satte standarden på hvordan heavy metal riff skulle høres ut og la grunnlaget for all metal. Sir Lord Baltimore var det første bandet som kalte musikken sin for heavy metal.
Tyske Scorpions var et av de første metal bandene som fikk kommersiellsuksess og var med på kommersialiseringen av hard rock og heavy metal utover 80-tallet. De la også grunnlaget for den tyske metal scenen som skulle bli et viktig grunnlag for både power metal og ekstrem metal.
I 1975 tok Deep Purple gitaristen Ritchie Blackmore og dannet Rainbow. Dette bandet la et viktig grunnlag for melodiøst heavy metal og power metal. En annen grunn til at dette bandet er viktig er at det la karrieregrunnlaget for den legendariske metal vokalisten Ronnie James Dio som satte en standard for metal vokal med sin kraftige stemme.
Dio populariserte også tegnet for metal (knyttet neve med pekefinger og lillefinger som stikker ut som to horn). Tegnet betyr hell og lykke, men konservative kristne trodde symbolet var satanistisk og dermed med på å gjøre metal til noe farlig.

To viktige band om skulle være med på definere raske og tøffere metal utover 70-tallet og all evighet var de britiske legendene Judas Priest og Motörhead (dannet i 1975). I 1976 gav Judas Priest ut mesterverket Sad Wings of Destiny som la et viktig grunnlagt for hvordan heavy metal kom til å høres ut på 80-tallet. Med sine raske riff, gitarsoloer og den fantastiske høye vokalen til Rob Halford satte de standarden for hva god ekte metal skal være (en standard svært få har klart å nå opp til). De fulgte opp med Sin After Sin i 1977 og Stained Class i 1978, som la et veldig viktig grunnlagt speed metal og i bunn og grunn all metal i ettertid.
Samme året gav de Killing Machine hadde de enkle, men utrolig effektive riffene som la grunnlaget for utallige 80-talls heavy metal band.
Motörhead la også et viktig grunnlag for speed metal, men de hadde et langt mer råere og primitivt lydbilde, som skulle legge grunnlaget for black metal. Lemmy (som hadde blitt sparket ut av psychedelic prog rock bandet Hawkwind) gikk inn for et rått punkinspirert rock 'n' roll lydbilde, som var langt mer bråkete og ekstremt enn det som var akseptabelt på den tiden. Vokalen til Lemmy var langt dypere og råere enn de andre metal bandene på den tiden og la mye av grunnlaget for den mer aggressive vokalen man finner i thrash og black metal. Selv om de musikalske inspirasjonene kom fra sørstatsrock, blues og tidlig punk var det en god dose Black Sabbath i lydbildet og måten det ble fremført på kan bare beskrives som tidlig speed metal.
Inspirert av disse bandene la amerikanske Riot (dannet i 1976) et viktig grunnlag for amerikansk speed metal og power metal. Andre viktige amerikanske band var metalgudene Legend (dannet i 1978) og Manilla Road (dannet i 1977), som definerte ekte episk U.S. power metal.
I tillegg til musikken, så grunnla de tidlige metal bandene sjangerens image som besto av langt hår, dongeri og lær. Dette er på ingen måte noen uniform, men heller det mange metalheads forbinner med typisk metal. Prototypen på metalheads var freakere med dongerijakker og langt hår. De ruset seg hovedsakelig på hasj og speed, mens den mer moderne metalhead omfavner alkoholisme gjennom øl og Whiskey.
Det er ingen regel som sier at man må være kledd som en stereotypisk metalhead eller være et langhåret alkoholisert dophue for å være en metalhead. Heller er det ingen riktig metalkultur eller noe tull at vi alle er brødre i metal som står sammen. Man kan godt være en metalhead uten å omfavne stereotypisk metalheadkultur. Det eneste som virkelig har noe å si er at du setter metalmusikken over alt annet i livet.

Heavy metal (og metal sjangeren generelt) tok ikke av før på 80-tallet.
Mellom 1979 til 1983 eksploderte den britiske metal scenen og mange nye og viktige band oppsto. Denne bevegelsen var inspirert av ”gjør det selv” holdningen til punken med å danne sine egne band og spille inn sine egne plater. Samtidig tok de avstand fra den britiske punkscenen, siden den hadde blitt et motefenomen, og hadde forlatt alle sine opprinnelige idealer. De var også mer opptatt av å lage god tung og riffbasert musikk fremfor å bare å lage protestsanger.
Denne bølgen av nye band ble kalt for NWOBHM (New Wave Of British Heavy Metal).
Disse bandene hentet mye av inspirasjonen fra metalgudene Judas Priest og Motörhead, men også fra 70-talls hard rock band som AC/DC (dannet i 1973), UFO (dannet i 1969) og Thin Lizzy (dannet i 1969). Sistnevnte skiftet stil til heavy metal på 80-tallet.
Saxon (dannet i 1977), Angel Witch (dannet i 1978) og Diamond Head (dannet i 1976) la mye av grunnlaget.
Saxon spilte det mange forbinner med den tradisjonelle NWOBHM lyden. Riffene er enkle hard rock riff og er ofte akkurat på grenselandet mellom metal og rock. Mange NWOBHM band var rockeband som er akkurat tunge, raske og riffbaserte nok til kunne regnes som metal. Selv om de fleste NWOBHM band er metal, var det en liten håndfull med rockeband som ble plassert i NWOBHM båsen. Et kjent eksempel er Praying Mantis (dannet i 1974) som er et tøft rockeband, men ikke metal.
Band som Angel Witch og Diamond Head var litt mer nyskapende med litt mer bombastiske riff og med hint av tidlig speed. Diamond Head grunnla noen av de mest grunnlegende riffene både thrash og power metal med Lightning to the Nations som de gav ut i 1980. Et annet NWOBHM band som man kan finne tidlige thrash riff i er Raven (dannet i 1974).
Def Leppard (dannet i 1977) var kanskje det bandet som fikk mest kommersiell suksess utenfor metal scenen, og gikk raskt fra å spille metal etter to album over til pop hard rock. Ingen forbinner dem med metal i dag, men deres metalmateriale er en del av den musikalske utviklingen til NWOBHM.
Men det bandet som virkelig satte opp standarden for både NWOBHM og metal generelt var selvsagt Iron Maiden. Etter at bandet ble dannet av Steve Harris i 1975 på første juledag gikk bandet gjennom en rekke forskjellige bandmedlemmer før de endte opp med Paul Di'Anno på vokal i 1977.
I 1980 gav de ut Iron Maiden som var en perfekt og unik blanding av prog rock, punk og ekte metal. Året etter gav de ut suksessalbumet Killers.
Paul Di'Anno sin punkvokal og bandets absolutt geniale riff gav dem suksess. I 1981 Paul Di'Anno mistet lysten til å fremføre på grunn av kokain og drikkeproblemer, og han likte ikke hvordan Steve Harris drev bandet. De fikk tak i Samson (dannet i 1977) vokalisten Bruce Dickinson som med sin fantastiske høye teatralske fikk kallenavnet The Air Raid Siren. I 1982 gav de The Number of the Beast og dro på sin første verdensturné i USA, Japan og Australia. Verdensturné var suksessfull og The Number of the Beast ble deres mest solgte album.
Iron Maiden er et av de mest innflytelsesrike bandene i metalsjangerens historie og la grunnlag for power metal sjangeren og for utallige heavy metal band. Alle 80-tallsalbumene deres er nå blant de store metalklassikerne.
Etter 1983 døde NWOBHM ut. Metalheads verden over begynte å bli mer oppmerksom på speed metal og thrash. Men det er ingen tvil om at NWOBHM var noe av det absolutt viktigste som skjedde metal. Nå som det var en seriøs musikkscene som spilte raskere og hardere musikk var det ikke lengre snakk om hard rock, men heavy metal. Metal hadde blitt en egen sjanger for ramme alvor og var ikke lengre bare noen få annerledes band.

De britiske veteranene som hadde lagt grunnlaget for NWOBHM opplevde varierende suksess både under og etter NWOBHM. Black Sabbat splittet opp med Ozzy Osbourne i 1977, som dro til USA for å ha en ganske så suksessfull solokarriere etter bandoppbruddet. I 1979 fikk de inn tidligere Rainbow vokalist Ronnie James Dio og gav ut det legendariske Heaven and Hell i 1980. Etter Mob Rules i 1981 dannet Ronnie James Dio solobandet sitt Dio, og gav ut metalklassikeren Holy Diver i 1983. Black Sabbath gikk gjennom mange vokalister etter at Dio sluttet, og ingen av dem gav dem samme suksessen som Ozzy og Dio.
Motörhead gav ut klassikeren Ace of Spades i 1980 og har holdt seg suksessfull siden den gang.
Judas Priest gav ut British Steel i 1980 der de fortsatte med den enkle men effektive riffingen. Lydproduksjonen, sammen med riffene, kom til definere den typiske 80-talls metal sounden. I 1982 gav de ut Screaming for Vengeance og 1984 gav de ut Defenders of the Faith. Disse to klassiske albumene er definisjonen på ekte 80-talls metal.

I USA var den tradisjonelle metal sjangeren splittet opp i episke og ekte metal band som Manilla Road og mer hard rock baserte band fra Los Angeles. L.A. scenen var glaminspirert med stort hår, sminke og ikledd trang spandex, og ble kalt hair metal (i Norge kaller vi det for puddelrock). På grunn av L.A. scenen var glaminspirert så blir ofte musikken kaldt for glam metal, men glam metal i seg selv er ingen virkelig sjanger. En god del av musikken var rettfrem hard rock, men samtidig var det en del band med nok Riot, Judas Priest og Scorpions inspirerte riff og gitarsoloer som kunne regnes som metal. Noen av de mest kjente var Dokken (dannet i 1978) og Mötley Crüe (dannet i 1981). Begge bandet spilte heavy metal på de første utgivelsene, men utover 80-tallet gikk de over til mer kommersiell hard rock. Quiet Riot (dannet i 1975) gav ut albumet Metal Health i 1983, som er det første metal albumet som nådde toppen av bestselgerlistene i USA.
Av alle store L.A. puddelbandene var det bare W.A.S.P. (dannet i 1982) som var trofast til metalsjangeren etter hvert som årene gikk. Det mest kjente metalbandet med puddelimage utenfor L.A. var Twisted Sister (dannet i 1972). W.A.S.P. og Twisted Sister var de mest aksepterte puddelbandene bland metalheads på grunn av de spilte ekte metal fremfor pinglete kommersiell hard rock.
Denne typen heavy metal dominerte det kommersielle musikkmarkende, og derfor ble heavy metal og hard rock to sider av samme sak for de aller fleste. Alle disse bande lå på grenselandet mellom rock og metal, og hadde akkurat det samme overdrevende puddelimaget og livsstilen som handlet om sex, drugs & Rock 'n' Roll.
Den andre siden av amerikansk tradisjonell heavy metal er det mer rendyrka heavy metal band, ofte kjent som episk metal eller U.S. power metal. Riot, Legend og Manilla Road har allerede blitt nevnt. Disse bandene hadde inspirasjon fra episk litteratur og et lydbilde som gav inntrykk av en magisk antikk fortid. Både lyrikk og plateomslag var inspirert av fantasylitratur som Conan the Barbarian og The Lord of the Rings. Disse bandene strevde for å lage noe unikt i stedet for å følge trender, samtidig som de holdt seg til de rene og ekte metalriffene Black Sabbath og Judas Priest hadde grunnlagt. Gode eksempler på ekte episk metal er Cirith Ungol (dannet i 1972), Brocas Helm (dannet i 1981) og Omen (dannet i 1983).
Det mest suksessfulle ekte metal bandet er Manowar (dannet i 1980). De klarte å bygge et image rundt seg selv som forsvarere av ekte metal og hadde et budskap om å kjempe imot falsk metal som band fra L.A. scenen. Låtene deres handlet om episke slag, den sterkes rett og om å kjempe imot metalsjangerens fiender. En del av deres image var kroppsbygging, men første metal bandet til bruke kroppsbygging som image var canadiske Thor (dannet i 1977).
Disse bandene, sammen med en rekke NWOBHM band blir tilbedt av metalpurister og sett på av dem som den mest rene og riktige formen for metal. Altså ekte metal.
Uansett hvor utdatert og tåpelig disse bandene måtte være i øynene til senere generasjoner av metalheads, er dette noe av den beste musikken som noen gang er blitt spilt inn.
Vi skal se nærmere på noen flere av disse U.S. power metal bandene som virkelig videreførte metal i de senere delene dedikert til power metal og progressiv metal.

Men det var på det europeiske kontinent at metal virkelig tok av. Det var ingen bevegelser på lik linje med NWOBHM, men det oppsto sterke scener med mange innflytelsesrike artister og band som kom til å forme metalsjangeren.
Mye av grunnlaget for de forskjellige undersjangrene innfor metal kom fra den tyske metalscenen, blant annet band som Accept (dannet i 1971) la mye av grunnlaget til power metalsjangeren. Vi skal se nærmere på de forskjellige tyske pionerene i delene dedikert til de forskjellige undersjangrene av metal. Den tyske nasjon er og blir en høyborg for metal, og tillegg til Accept og Scorpions er det band tonnvis av underholdene tradisjonelle heavy metal band, som er skreddersydd til å drikke tysk øl til. Band som Warlock (dannet i 1983), Railway (dannet 1977) og Bullet (dannet i 1978) bare for å nevne noen få.
Italia var også tidlig ut med å forme heavy metal med band som Death SS (dannet i 1977). Death SS med sitt okkulte horror image, unike vokal og riff la et viktig grunnlag for doom og for den italienske black metal scenen. Italienske band hadde ikke så mye påvirkning uten for landegrensene, men de må hylles for sin dedikasjon til å spille ekte metal.
Spania må også nevnes med band som Barón Rojo (dannet i 1980), som var med på å spre metal til den latinamerikanske verden. Men det er ingen tvil at de fikk hjelp av argentinske Riff (dannet i 1980) og meksikanske Luzbel (dannet i 1982) og Fongus (dannet i 1979).
Den franske scenen hadde liten innflytelse utenfor Frankrike, men er allikevel verd å nevne på grunn av band som Trust (dannet i 1976) og Shakin' Street (dannet i 1975).
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Metal Søndag
« Svar #4 på: 07. desember 2009, 18:22:52 »
Men noe av det absolutt beste innenfor tradisjonell 80-tallsmetal kom fra her i Norden. Nordisk metal startet mer eller mindre med svenske Heavy Load (dannet i 1976), som gav ut Full Speed At High Level i 1978 og Highbrow som gav ut singelen A Loser/Roumers samme året. Det er verdt å nevne Heavy Load er viktige pionerer innfor U.S. power metal, til tross av at de er svenske.
Det tok ikke lang tid før det ble en slags form for NWOBHM i Sverige med tonnevis av band som gav ut demoer, singler og EP-er utover 80-tallet, bare ikke på like stor skala som i Storbritannia. Sverige ble raskt en av de ledende metalnasjonene på 80-tallet og er det fremdeles. Vi skal se nærmere på svensk metal i delene dedikert til andre undersjangre av metal.
Danskene var også tidlig ute med Brats (dannet i 1977), som startet som et punk rock band, men gikk over til heavy metal. Black Rose (dannet i 1979) var starten på vokalistkarrieren til den legendariske King Diamond.
King Diamond ble vokalist for Brats i 1981 og samme året ble bandet splittet opp for å danne metallegenden Mercyful Fate.
Mercyful Fate hadde King Diamond sin unike falsettvokal, og riff så effektive at de kunne drepe. Deres satanistiske lyrikk og mørke stemning la et viktig grunnlag for black metal, og de geniale riffene var en viktig inspirasjon til de første generasjonene med thrash og power metal band.
Etter uenigheter mellom King Diamond og gitaristen Hank Shermann ble bandet splittet opp i 1985. Hank Shermann ønsket å dytte bandet i mer kommersiell retning og dannet Fate, mens King Diamond forsatte bandet under sitt eget navn. King Diamond gikk over til å fokusere mer på horrorlyrikk fremfor satanisme og laget noen metalsjangerens mest unike konseptalbum.
Finnene var heller ikke på latsiden når det kom til heavy metal og i 1977 ble Sarcofagus dannet (de skiftet middeltidig navn til Kimmo Kuusniemi Band i 1982 før de gikk tilbake til å kalle seg Sarcofagus). Inspirert av svenskene dukket det opp en del band gjennom 80-tallet. Mest kjente er uten tvil Tarot (dannet i 1985).
Norsk metal var dessverre ikke like eksplosivt som våre naboer. Rex Begonia ble dannet i 1980 og gav ut en EP i 1982 før de forsvant. Samme året ble TNT dannet i Trondheim. De gav ut metalklassikeren Knights of the New Thunder i 1984, før de skiftet stil til hard rock på Tell No Tales i 1987.
Norge hadde lite å stille opp med på 80-tallet og det var ikke først før på 2000-tallet av vi virkelig begynte å få noen eksplosjon av tradisjonelle heavy metal band.

Før vi går videre til 90-tallet må jeg bare raskt gå igjennom østblokklandene og Asia. Det var streng sensur av vestlig musikk i Soviet, men allikevel klarte noen få band å bli dannet og gi ut plater. Kruiz (dannet i 1978) og Oblachnyj Kraj (dannet i 1980) var blant de første i Russland. Andre viktige østblokkband var Turbo (dannet i 1980) fra Polen, P.Mobil (dannet i 1973) fra Ungarn samt Østtyske band som MCB (dannet i 1983). Ingen av disse bandene hadde særlig innflytelse, men er nevneverdige fordi de er bevis på at metal er ustoppelig selv under streng sensur.
Japansk metal startet tidlig med Flower Travellin' Band (dannet i 1967), som startet som et psychedelic rock band, men gikk rask over til å spille tidlig doom, da de to første Black Sabbath albumene traff Japan som tyfon laget av mørke og negativitet i form av blytunge riff. Dessverre er ikke dette bandet særlig mer enn en relikvie fra en glemt fortid i dag. Så selv om de teknisk sett var det første japanske metalbandet, så startet ikke tradisjonell heavy metal i Japan før Bow Wow ble dannet i 1975. En del av albumene deres ble gitt ut under navnet Vow Wow for å unngå forvirring med det britiske pop bandet Bow Wow Wow. Gitarist Kyoji Yamamoto brukte mange av de gitarteknikkene som vi forbinner med 80-talls hard rock og heavy metal før Eddie Van Halen populariserte dem.
Metal ble raskt poppulært i Japan, og Deep Purple, Judas Priest og Iron Maiden spilte alle inn sine klassiske live album over der. Det oppsto raskt en solid metalscene der med band som Marino (dannet i 1979), Nokemono (dannet i 1978), 5X (dannet i 1981) og selvsagt Loudness (dannet i 1980).
Den oppsto en del heavy metal band rundt omkring i Asia, men eneste nevneverdige er kinesiske Tang Dynasty (dannet i 1988), som solgte over to millioner kopier av førstealbumet sitt, etter at den kinesiske regjering ble mer liberale med sensuren av vestlig musikk på 90-tallet.

Utover 80-tallet hadde heavy metal spredd seg i alle retninger. I tillegg at nye sjangre som thrash, power metal og black metal hadde revet seg løs fra tradisjonell heavy metal, så hadde konseptet heavy metal blitt ganske variert. Man hadde alt fra melodiøse band med keyboards, som Pretty Maids (dannet i 1981) fra Danmark, til rå Motörhead tilbedende NWOBHM, som Tank (dannet i 1980). Etter hvert som 90-tallet begynte å nærme seg oppsto det nyere band, som lot seg påvirke av alternativ rock, som skilte seg ut fra den typiske 80-tallslyden. Band som Alice in Chains (dannet i 1985) og Soundgarden (dannet i 1984) ble den nye standarden for tung musikk på 90-tallet (sistnevnte skiftet stil til grunge rock utover 90-tallet). Gitarsoloer og tøffe riff var ikke lengre så frampå i musikken som tidligere. Mye av det som gjorde metal så bra var ikke lengre kult på det kommersielle hard rock markedet. Grunge rock var den nye kule musikken, og alt fra 80-tallet ble sett på som ukult. Alice in Chains og Soundgarden var de eneste heavy metal bandene som virkelig gjorde det bra under denne perioden, fordi de var såpass like grungelyden at mange trodde de var grunge rock. Et annet heavy metal band som også gjorde det bra var Faith No More (dannet i 1981), men fordi det var så passe mange eksperimentelle sjangerfusjoner i musikken, er det dessverre få som ser på dem som et metal band i dag.
Utover 90-tallet og mot midten av 2000-tallet oppsto det en forferdelig form for post-grunge, som ble døpt til nu-metal av idioter. Denne (pseudo)musikken var enda mindre metal enn grunge rock, men det hindret ikke at de dumme forbrukermassene ble lurt til å tro at det var metal.
Til tross av dette var ikke heavy metal på noen måte død eller døende på 90-tallet. Judas Priest gav ut Painkiller i 1990, Black Sabbath gav ut Dehumanizer i 1992 med Dio på vokal, og W.A.S.P. gav ut The Crimson Idol samme året, bare for å nevne noen av de mange metalklassikerne som kom ut på 90-tallet. Iron Maiden og Manowar fortsatte å gi ut album, og metalheads verden over forsatte å støtte ekte metal uansett hvor hard kommeriselle krefter prøvde å ta livet av metal med å spy ut puddingmusikk på radioen. Massene var kanskje blitt hjernevasket til å tro at musikk laget folk uten talent og som har null virkelige gitarriff var akseptabelt, men metalheads forsatte med kjempe imot dem som prøvde å gjøre dem til lydige forbrukere av ubrukelig søppel. Det oppsto metalguder som The Lord Weird Slough Feg (dannet i 1990) som beviste at ingen trender kunne ta livet av metal. Det oppsto også en ny generasjon av amerikanske band som Pride & Glory (dannet i 1994) og Alabama Thunderpussy (dannet i 1996), som blandet metal med sørstatsrock. Denne musikken var langt mer groovy enn typisk heavy metal, men allikevel en form for ekte heavy metal.
Dette betyr selvsagt ikke at 90-tallet var harmløst. Uttalige unge fikk et forskrudd inntrykk av metal, og tror fremdeles at den testikkelløse sutremusikken de ble tvangsforet gjennom TV, radio og magasiner er metal. Men uansett hvor stor skaden fra 90-tallet måtte være, så var 2000-tallet et fantastisk tiår for tradisjonell metal. Heavy metal forsvant på ingen måter på 90-tallet, men 2000-tallet var allikevel en tilbakekomst i den grad det var en ny gullalder. De gamle metal gudene forsatte å gi ut album som aldri før, mange av de som gikk i dvale på 90-tallet kom tilbake, og mange glemte klassikere fra 80-tallet ble gjenoppdaget.
Rundt omkring i Europa begynte band som portugisiske Ironsword (dannet i 1995), svenske Wolf (dannet i 1995), Bullet (dannet 2001) og polske Crystal Viper (dannet i 2003) å gi ut skikkelig ekte metal klassikere som kunne konkurrere med 80-tallsklassikerne.
Og endelig fikk vi nordmenn flere tradisjonelle metal band å være stolte av. Band som Thunderbolt (dannet i 2000), Tømmermenn (dannet i 1996) og Stonegard (dannet i 2000), står som solide bevis på at vi har mer heavy metal enn bare TNT (både Tømmermenn og Stonegard har veldig mye inspirasjon fra mer moderne rock, men ånden av ekte metal er der selv de selv kanskje ikke vet det selv).
I 2006 ble Heaven and Hell dannet fordi Ozzy Osbourne satt på rettighetene til Black Sabbath, og Tony Iommi forsto det ikke ble noe mer Black Sabbath ut av det. Med Dio på vokal gav de ut The Devil You Know i 2009, som er et bevis på at sjelen til Black Sabbath og heavy metal lever videre.

Heavy metal kommer aldri til å dø. Uansett hvor hardt musikkindustrien prøver å ta livet av metal, så kommer metal tilbake sterkere. Andre former for pop og rock kommer aldri til å nå samme nivå som metal, enten det er snakk om dybde, atmosfære, betydning eller dedikering. Heavy metal er og blir den ultimate formen for musikk og grunnen til at universet eksisterer.
Heavy metal har alltid vært musikken for de som er annerledes og utenfor systemet. Heavy metal er musikken for nerder, geeks og de som mange bare avviser som tapere, men som egentlig er sterke individer. Fiender av metal setter popularitet og gruppetenkning over individet, og avviser gode gitarriff som bråk. Det er de som er de virkelige taperne. Da musikkindustrien prøvde å ta livet av metal, med å skape falsk metal, så prøvde de å appellere til yngre potensielle metalheads med sutremusikk som handlet fjortisangst. Det eneste de oppnådde var å rake ut de svake, som aldri hadde blitt gode metalheads til å begynne med.
Når man hører på metal kommer man i kontakt med sitt indre univers. Man kan rømme vekk fra alt vondt her i verden, og kjenne gitarriffene strømme gjennom kropp og sjel. Man ser også utover den virkelighet man lever i, og ser den for hva den er. Man kan se all den elendighet, ondskap og dumskap som resten prøver å late som ikke er der. Metal er dermed både fantasi og virkelighet. Metal er en konfrontasjon med både deg selv og alle andre.
Om du ikke forstår hva jeg mener betyr det at du ikke har opplevd heavy metal enda. Du sitter enda fast i samfunnets kvelende grep der heavy metal bare er ukult 80-tallstøv, og du er mer opptatt av hva andre synes om deg enn å ha nok selvtillit til å være deg selv. Bare heavy metal kan sette deg fri.

Mye heavy metal kan virke utdatert og corny for nyere generasjoner med metalheads, men metal er ingen konkurranse i hvem som er kulest og hippest. Det er den rene og ekte metalfølelsen som teller, så selv om mange band består av middelmådige musikere, som er uoriginale, kan de sette sammen noe som virkelig er verd å høre på. Det kan kreve tålmodighet og finne ut hva som er bra med alle disse bandene, men når man oppdager det, så kjenner man det gjennom hele kroppen.
Men uansett hvor mye heavy metal er det eneste ekte og det eneste rene her i verden, så er de andre undersjangrene som vokste ut av metal minst like verdifulle. I neste del skal vi se på speed metal og de tre viktigste sjangrene som vokste ut av den.
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Metal Søndag
« Svar #5 på: 07. desember 2009, 20:07:23 »
Speed metaldelen kommer til å bli nesten kort i den ferdige versjonen som her i denne kladden. Siden speed metal er for det meste tidlig thrash og power metal, så går jeg heller i dypere detalj i delene dedikert til de sjangrene.

----------------------------------------

Speed Metal

Før man hadde klare sjangerdefinisjoner som skilte de forskjellige stilene fra hverandre, så gikk alt som var litt raskere og tøffere under speed metal. Grunnlaget for all thrash, power metal og black metal kommer fra speed metal bandene, som oppsto i begynnelsen av 80-tallet. Speed metal kan beskrives som grensen mellom tradisjonell heavy metal og thrash, power metal og tidlig black metal. Det er ofte et lite hint av punk i speed metal, og ofte mer fokus på galopperende riff. Enkelte låter av Deep Purple som Speed King, Fireball og Highway Star blir sett på av mange som de første hint av speed metal.
I heavy metal delen ble Motörhead og Judas Priest nevnt som de to viktigste bandene som definerte raske og tøffere metal utover 70-tallet. Motörhead med sine råe og punkbaserte musikk la det viktigste grunnlaget for tidlig ekstrem metal, som thrash og den første bølgen av black metal. De var også en viktig inspirasjon til hardcore og crust punk sjangerne. Crust punkgrunnleggerne Amebix (dannet i 1978) hadde Motörhead som forbilde. De skiftet stil til rå speed/thrash metal utover 80-tallet. Det mest kjente tidlige råe speed metal som skulle ha Motörhead som idol var black metal gudene Venom (dannet i 1979). De tok råskapen til Motörhead og kombinerte den med det mørke lydbildet til Black Sabbath, og grunnla dermed starten på black metal. De var også viktige pionerer innfor thrash.
På den andre siden av speed var de som tok de tøffeste låtene av Judas Priest, Accept og Riot, og kombinerte dem med de mer galopperende låtene til Iron Maiden. Dette skulle bli starten på power metal, og var mer melodiøst enn de mer råere og punkinspirerte speed metal bandene. Tyske Helloween (dannet i 1983) er uten tvil det viktigste bandet når det kommer til denne retningen av speed metal.

Band som canadiske Exciter (dannet i 1980), polske Kat (dannet i 1979) og amerikanske Agent Steel (dannet i 1984) blir ofte sett på som rene speed metal band, selv om de har fått en del mer thrashelementer på de senere albumene. I dag er det få band som ligger i en perfekt balanse mellom heavy metal og ren power/thrash metal, man er det ene eller det andre, så speed metal er relikvier fra fortiden. Men det er viktig relikvie som en hver metalhead burde oppsøke for å forstå metal. Hvis man virkelig ønsker å forstå metal må man dra tilbake til den tiden det ikke var noen virkelig undersjangre, og alt var ganske enkelt metal. Den dagen man oppdager ren speed, så griper det tak i deg og rører deg. Man vil aldri få nok speed. Speed var metalsjangerens skjebne, og veien til noe langt større enn det noen kunne drømme om. Det var også starten på splittelsen av metal i forskjellige sjangre, der forskjellige ekstremer skulle rendyrkes. Eksplosjonen av unike band og nye undersjangre, som vokste fra speed, var langt over alles fatteevne og 80-tallet ble det viktigste tiåret i metalsjangerens historie.
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget Asbjørn Dyrendal

  • Administrator
  • Innlegg: 1.294
    • Skepsisbloggen
Sv: Metal Søndag
« Svar #6 på: 07. desember 2009, 22:39:35 »
Mye interessant, uten at jeg har peiling nok. Og det blir for mye å sette tennene i når jeg forlengst har falt ut av kategorien meningsberettiget.

Men en ting som slår meg er at det er få andre musikkgenre du trekker inn annet enn metal etter at genren "blir etablert". Siden jeg levde gjennom fra NWOBHM og plukket opp en del av det andre retrospektivt og innimellom, assosierte jeg f.eks. utviklingen av thrash og annen kjapp metal med en tilsvarende trend innenfor deler av punken. To forskjellige scener, men ikke uten interaksjon og gjensidig innflytelse (selv om det iblant var gjensidig forakt).

Det gjør det litt mer komplisert, men jeg tror det med fordel kan være et lite sidespor i flere faser. Litt som du nevner andre genre for det tidligste.

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Metal Søndag
« Svar #7 på: 07. desember 2009, 23:30:28 »
Mye interessant, uten at jeg har peiling nok. Og det blir for mye å sette tennene i når jeg forlengst har falt ut av kategorien meningsberettiget.

Men en ting som slår meg er at det er få andre musikkgenre du trekker inn annet enn metal etter at genren "blir etablert". Siden jeg levde gjennom fra NWOBHM og plukket opp en del av det andre retrospektivt og innimellom, assosierte jeg f.eks. utviklingen av thrash og annen kjapp metal med en tilsvarende trend innenfor deler av punken. To forskjellige scener, men ikke uten interaksjon og gjensidig innflytelse (selv om det iblant var gjensidig forakt).

Det gjør det litt mer komplisert, men jeg tror det med fordel kan være et lite sidespor i flere faser. Litt som du nevner andre genre for det tidligste.

Jeg kommer til å trekke inn andre sjangre som punken. Som nevnt i avslutningen til proto-metal kommer jeg til å skrive om andre sjangre som hard rock, punk og prog. Og punken kommer selvsagt til å bli nevnt når jeg poster thrashdelen og etter hvert black metaldelen når den er ferdigskrevet.
Som sagt er disse bare kladder. Jeg kommer til å skrive kladdene til alle sjangrene før jeg setter meg ned og skriver noe ferdig produkt, så jeg ser for meg at jeg kommer til å bruke et år eller to før kladdene er ferdig (dette er ikke et lite prosjekt). Jeg ser for meg at jeg har lært meg mer om musikkteori og de riktige språket for å skrive om musikk under prosessen og forhåpentligvis kan den endelige teksten bli noe som er verd å lese. Jeg har to kladder igjen å poste som jeg staser på å poste i kveld eller i morgen ettersom jeg ønsker å sjekke dem for skrivefeil først.
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Metal Søndag
« Svar #8 på: 07. desember 2009, 23:40:22 »
Denne delen er kanskje den viktigste for mange og derfor tror jeg den ferdige versjonen kommer til å innholde mer informasjon om de viktigste bandene.

----------------------------

Thrash

Thrash er for mange alt det skikkelig metal skal handle om, nemmelig tøffe, raske og harde riff. Tøffe riff er grunnen til at de fleste hører på metal, så da er det naturlig at en sjanger som handler nettopp om riff er såpass populær og viktig blant de fleste metalheads. Thrash handler også om aggresjon, speed og det å innse hvor jævlig verden vi lever i egentlig er. Thrash kan handle om å omfavne elendigheten i form av alkohol, vold og Satan, eller komme med et opprop om å gjøre noe med den. Uansett hvilken side man er på og hvor seriøs man er om det, så er det viktigste at man utrykker all den aggresjon man har gjennom musikken. Man blir angrepet med det ene raske og komplekse riffet etter det andre, etterfulgt av lynkjappe gitarsoloer. Man kjenner den skarpe gitartonen og de hardtslående trommene på rive gjennom kroppen, og man får lyst til å knuse alt man ser. Det klør over hele kroppen etter kjøtt og blod, og man kan ikke lengre holde seg i ro. Man har bare to valg, headbanging eller begå grusomme voldshandlinger.

Thrash betyr å ødelegge, og ble først bruk i musikksammenheng i den amerikanske punkscenen på begynnelsen av 80-tallet. Den første generasjonen av thrash metal band var kraftig inspirert av hardcore punk band som Discharge (dannet i 1977), Black Flag (dannet i 1976) og Dead Kennedys (dannet i 1978). Et annet viktig og inspirerende hardcore band var D.R.I. (dannet i 1982) som skiftet selv stil til thrash metal og la grunnlaget for crossoversjangeren. Vi skal se nærmere på crossover i en annen del, siden det er fusjonssjanger fremfor en ren form for thrash.
Mye av råskapen i tidlig thrash i form av speed og aggressiv vokalbruk kommer nettopp fra hardcore, men uansett hardcorerøtter er thrash først og fremst en ekte metalsjanger. Det var heavy metal band som Judas Priest, Diamond Head, Raven, Tank og Mercyful Fate, og råe speed metal band som Motörhead og Venom som var hovedinspirasjonen. Noen vil gå så langt som å si at Venom var det første thrash bandet, men de var mer primitiv speed metal og tidlig black metal enn thrash. Det er egentlig poengløst å snakke om noen første når man snakker om musikksjangre, siden de blir til av at flere separate band og artister går i mer eller mindre samme retning, men skal man snakke om noen første thrash band, så må det bli amerikanske Metal Church (dannet i 1980). Deres demo Red Skies fra 1981 er noe av det absolutt tyngste og mest ekstreme fra sin tid og dermed den aller første thrashutgivelsen. Dessverre fikk de ikke gitt ut noe studioalbum før 1984, så selv om de er et kjent og kjært navn blant de fleste metalheads, så ble de aldri så store som de kunne ha blitt. De spilte en viktig rolle i utvikling av både thrash og power metal, og var en veldig viktig inspirasjon til alle de store navnene i amerikansk thrash.
Når det kommer til det første thrash metalalbumet er de fleste enige om at det er Kill 'Em All fra 1983 av Metallica (dannet i 1981). Det er noen som mener belgiske Acid (dannet i 1980) sitt selvtitulerte debutalbum fra 1982 er det første thrash albumet, men selv om man finner tøff som faen speed metal på det albumet, så mangler de det lille ekstra. Kill 'Em All er hvor metalverdenen virkelig våknet opp til thrash.
Kill 'Em All var en suksess, men gitaristen Dave Mustaine som hadde skrevet halvparten av låtene ble sparket ut før innspillingen siden han var og blir musikkhistoriens mest ufyselige drittsekk. Han dannet Megadeth like etterpå, som aldri hadde den samme kommersielle suksessen, men som i gjengjeld tok dem igjen når det kom til kvalitet.
Et annet veldig viktig band var Slayer (dannet i 1981) som var inspirert etter å ha sett Metallica live til å danne sitt eget band. I 1983 gav de ut Show No Mercy, som kombinerte de raskeste låtene til Judas Priest med den satanistiske råskapen til Venom. Dette er ikke bare et av de aller viktigste albumene i utviklingen av thrash, men også innfor den første bølgen av black metal og ekstrem metal generelt.
Et annet viktig band, som ble dannet i 1981, var New York bandet Anthrax. Selv om de ikke manglet aggresjon, så var de mer lysstige og humoristiske, og var generelt mer på den melodiøse siden av thrash.
Metallica, Megadeth, Slayer og Anthrax ble døpt de fire store av den inkompetente musikkpressen siden de var de mest kjente, kommersielt suksessfulle og var de bandene som skapte skillet mellom thrash og vanlig heavy metal.
Men amerikansk thrash strekker seg selvsagt lengre enn de såkalte fire store. Anthrax er ikke det eneste bandet fra New York, man har kultband som Overkill (dannet i 1980), Nuclear Assault (dannet i 1984) og Carnivore (dannet i 1982). Bay Area innfor San Francisco var fødestedet til Metallica og Megadeth, og fødestedet til den mest innflytelsesrike thrashscenen i USA. Et av de viktigste bandene fra Bay Area var Exodus (dannet i 1980), som i 1985 gav ut klassikeren Bonded by Blood. Det var mange som forventet at de skulle bli det femte store thrash bandet i USA, men selv om de fortsatte å gi ut gode album utover 80-tallet, så nådde de aldri den kommersielle suksessen.
Like nord for grensen oppsto det en solid canadisk thrashscene med geniale band som Voivod (dannet i 1981) Piledriver (dannet i 1984) Infernäl Mäjesty (dannet i 1986) og Razor (dannet i 1983). Voivod utviklet seg senere til et viktig progressiv metal band.
Når det kom til den latinamerikanske delen av verden var Brasil den ledende thrashnasjonen. Mellom 1964 til 1985 var Brasil under et brutalt militærdiktatorregime, samt problemer med fattigdom og høy kriminalitet. Var det en nasjon som trengte en thrashscene, så var det Brasil. To tidlige band var Dorsal Atlântica og punkerne i Ratos de Porão, som begge ble dannet i 1981. Men det viktigste bandet som ble dannet det året var Vulcano. Vulcano tok råskapen til Venom og Slayer i langt mer råere retninger, og var dermed en viktig pioner innenfor både black metal og death metal. Det viktigste og mest kjente ekstrem thrashbandet fra Brasil var Sepultura (dannet i 1984), som ikke bare var viktige i utviklingen av mer ekstrem metal, men som også klarte på bli kjent utenfor Brasils grenser. Vi skal se nærmer på flere brasilianske thrashband i delene dedikert til black metal og death metal.
Selv om thrash kan virke som en hovedsakelig amerikansk sjanger er det ingen tvil at tyske band var minst like viktige i utviklingen av thrash som de amerikanske. Band som Holy Moses (dannet i 1980), Living Death (dannet i 1981) og Sodom (dannet i 1982). Disse bandene kjørte på med rå og aggressiv speed metal, og var på god vei til å finne opp thrash på egen hånd. Sodom sitt satanistiske image, primitivitet og råe vokal gjorde dem til et av de viktigste bandene i utviklingen av black metal. Deres EP In the Sign of Evil fra 1984 er en av de aller viktigste utgivelsene i utviklingen av black metal.
I 1982 ble Destruction og Tormentor dannet, Tormentor skiftet senere navn til Kreator i 1984. Disse to bandene skulle sammen med Sodom utgjøre de tre store i tysk thrash. Disse tre bandene var betydelig mer ekstreme enn de fleste amerikanske thrash bandene, og av de fire store var det bare Slayer som kunne måle seg når det kom til råskap og ondskap.
Ellers er det verd å nevne band som Exumer (dannet i 1985), Iron Angel (dannet i 1983) og de udødelige Tankard (dannet i 1982) som noen av de kultbandene, som fremdeles blir tilbedt av metalheads verden over.

Etter hvert som thrash ble definert som en egen metalsjanger første halvdel av 80-tallet, vokste den seg til å bli den tørste og viktigste metalsjangeren den andre halvdelen av 80-tallet. De mer kommersielle heavy metal bandene var fremdeles størst når det kom til platesalg og fylle opp store arenaer under konsertene sine, men for de som virkelig var dedikerte til metal var det thrash som gjaldt. Metalhead og thrasher var blitt synonyme, og i tillegg til langt hår, dongeri og lær, hadde dongerivester og jakker med påsydde patches med bandlogoer blitt en del av kulturen. De fleste thrashere tok avstand fra kommersielle heavy metal og hard rock band, så møtte man opp på en Metallica konsert med en Mötley Crüe t-skjorte, så fikk man juling. En annen ting var moshing, som hadde oppstått i den amerikanske hardcorescenen. Når man mosher, så dytter man i de som er rundt i deg, og danner en moshpit. Det er som oftest ikke så altfor voldelig, men det har utviklet seg noen ekstremt voldelige moshingskulturer i USA. Slayer har virkelig hatt noen virkelig voldelige konserter der folk er blitt drept i slåsskamper og knivstikkinger. En annen form for moshing er å lage circle pit der man løper rundt og dytter hverandre i en stor sirkel. Men metal handler om headbanging, så ideelt skal ikke moshing forstyrre headbangere som står inntil scenen. Moshing har tatt av i USA, og er fylt opp med teite trender, dårlige holdninger og idioter som mosher til band utenfor thrash og hardcore. Heldigvis tok moshing aldri helt av i Europa, så det er mer headbanging på konserter enn fulle tomsinger som dytter alle rundt.
Thrash hadde utviklet seg i alle mulige retninger fra å være progressiv og teknisk som Mekong Delta (dannet i 1985) til rå og primitiv som Sodom. Man hadde alle tenkelige vokalstiler hentet både fra heavy metal og punk, og det var hele tiden band som dyttet stilene videre til nye nivåer av ekstremitet og aggresjon. Band med ren og melodiøs vokal som Anthrax og tsjekkiske Arakain (dannet i 1982) var i en minoritet.
1986 ble et stort år for metalheads som hadde dedikert livet sitt til thrash, siden mange av de store bandene gav ut album, som er store fan favoritter, og en rekke populære band gav ut sitt debutalbum. Metallica gav ut Master of Puppets, Megadeth gav ut Peace Sells... But Who's Buying? og Slayer gav ut Reign in Blood som var et av de absolutt mest ekstreme albumene i sin tid med sin intense speed og brutalitet. Destruction gav ut Eternal Devastation, Kreator gav ut Pleasure to Kill, som er et av musikkhistoriens mest brutale album, og Sodom gav ut sitt debutalbum Obsessed by Cruelty. Andre klassiske thrash band som gav ut debutalbum dette magiske året var Sepultura med Morbid Visions, Exumer (dannet i 1985) med Possessed by Fire, Flotsam and Jetsam (dannet i 1982) med Doomsday for the Deceiver og Nuclear Assault med Game Over. 1986 var virkelig et magisk år.
Et viktig album som kom ut i 1986 var Darkness Descends av Dark Angel (dannet i 1983). Dette albumet står som en perfeksjon og den ultimate definisjonen av thrash. Hele albumet er et konstant angrep av speed og aggresjon, hver låt er fylt opp med det fiendelige riffet etter det andre, og skarptrommen blir hamret på til den høres ut som maskingevær. Reign in Blood, Pleasure to Kill og Darkness Descends er den uhellige treenighet når det kommer til ekstrem thrash fra 1986.
Utover resten av 80-tallet dukket det hele tiden opp solide klassikeralbum. Det er for mange til ramses opp her, og det er derfor det er en albumliste etter hver seksjon. Album som Spectrum of Death av Morbid Saint (dannet i 1986) og Eternal Nightmare av Vio-lence (dannet i 1985), som begge ble utgitt i 1988 gode eksempler på klassikere mot slutten av 80-tallet. Utover begynnelsen av 90-tallet var det slutt på thrashsjangerens gullalder. Metalheads hadde begynt å oppdage death metal og black metal, og fans av kommersiell hard rock fulgte nye trender som musikkjournalister og andre fiender av metal pushet på dem. Midten av 90-tallet var en tid hvor gode gitarriff var forbudt på det kommersielle musikkmarkede, og alt som måtte minne om talent ble avvist som pompøst og fjollete, så det var ikke lengre rom for thrash i musikkmagasiner og på radiostasjoner. Det hjalp heller ikke at Metallica sluttet å spille metal totalt og begynte å bruke elendige og utvaskete pop rock riff på deres 90-tallsutgivelser. Anthrax hoppet også på moderne trender og forsøkte seg på elendig groove i stedet for å spille gode riff. Og Sepultura gikk fra å være et av de viktigste ekstrem metal bandene til å være ekstrem homo nu-piss.
Men i motsetning til hva musikkjournalister og andre idioter som bare viste om de mest kjente bandene måtte si om denne tidsperioden, så døde ikke thrash ut på noen måte. Thrash gikk ganske enkelt bare tilbake til å være undergrunnsmusikk, og midten av 90-tallet og utover hadde sin andel av gode band og klassikerutgivelser. Australske Deströyer 666 (dannet i 1994) er det perfekte eksemplet på dette med sin tøffe black/death/thrash metal. Og klassikerband som Overkill og Metal Church fortsatte å gi ut gode album.
Selv om det var mer enn en håndfull band som hold klassisk thrash i live, så kan man ikke ignorere post-thrash bandene som tok form i denne tidsperioden, som blandet thrash med andre musikkelementer. Det var som oftest litt mer fokus på groove, og ikke bare på å lage drepende riff. Dette førte til groove metalsjangeren, som ikke kan regnes som en form for thrash. Et eksempel på post-thrash er Meshuggah (dannet i 1987), som spiller en unik form for teknisk musikk med røtter i thrash. Selv om senere album kan knapt kalles verken thrash eller metal, er de et av de beste eksemplen på post-thrash. Men når det kommer til virkelig genial post-thrash er det ingen som slår canadiske Strapping Young Lad (dannet i 1994). Deres unike blanding av thrash og industrial, sammen med den geniale vokalisten og gitar/keyboardspilleren Devin Townsend er noe det kuleste som eksisterer innfor metal.
Men når de fleste metalheads ser ordet post-thrash, så tenker de The Haunted (dannet i 1996). De er ikke noe dårlig band, men fungerer som en påminnelse på at hvis man setter ordet post foran en sjanger, så betyr det som oftest en kjedligere versjon av sjangeren.

På 2000-tallet kom det en bølge av retro-thrash. Siden 90-tallet har det vært mange band som hold fast på den typiske 80-tallsstilen, men amerikanske Municipal Waste (dannet i 2001) var de første som virkelig ble lagt merke til. Deres thrash besto av typisk 80-talls crossover og brukte veldig mye selvironi ovenfor seg selv og thrash i både lyrikk og image. Dette er typisk for retro-thrash. Humor har alltid vært en viktig del av thrash, men det har alltid vært av den mørke og kyniske sorten, mens disse nyere bandene fokuserer mer å overdrive thrashklisjeer og referere til 80- og tidlig 90-talls popkultur. De nye bandene låner også veldig mye musikalsk fra de klassiske Bay Area bandene og klassisk crossover. To av de store retro-thrash bandene er amerikanske Warbringer (dannet i 2004) og Toxic Holocaust (dannet i 1999), som tar mye av råskapen fra blant annet til de klassiske tyske bande og gir dem mer moderne ekstrem metal låtstrukturer, og er gode eksempler på at retro-thrash er mye mer enn bare kopiering av det gamle.
Det er nok av nyere thrash band som har elementene av god gammeldags 80-talls thrash uten at de nødvendigvis er retro-thrash. Ghoul (dannet i 2001) fra California og brasilske Torture Squad (dannet i 1990) har klare 80-tallselementer, men har sin egen sound som ikke er resirkulering av tidligere tiders helter.

Thrash, i likhet med ekte heavy metal, er her for å bli. Så lenge det eksiterer vold, urettferdigheter, krig, hykleri, kristendom og andre forferdelige ting, og folk har tilgang på elektriske gitarer, så kommer ikke thrash til å dø ut. Kommeriselle krefter har prøvd å knuse thrash med nu-piss og andre elendige parodier på hard og tung musikk, men thrash står fremdeles som en av de sterkeste kreftene innenfor metal. Aggresjonen flommer over sterkere enn før nå som en ny generasjon har oppdaget at gode gitarriff er bedre enn den elendige rocken de spiller på radio og på TV. Noen avviser retro-thrash som uoriginalt, og som bare enda en trend, men sannheten er at en del av disse bandene er har mye nytt og friskt å komme med. Og disse folkene som kritiserer retro-thrash ser ut til å ha glemt at mange av de originale 80-tallsbande var også ekstremt uoriginale og fulgte trender. Retro-thrash kommer nok til å dø ut utover 2010-tallet, men det kommer hele tiden til å være band som holder ekte thrash i livet samtidig som de gjør noe nytt.
Så lenge som vi lar alkohol, testosteron og adrenalin får flyte fritt har vi krefter til å kjempe imot pinglete homopop og fremheve thrash. Vi må ikke finner oss i teite trender. Vi må kjempe imot metalsjangerens fiender, uansett hvor klisjé og corny dette måtte høres ut. Vi må aldri tillate de samme feilene som ble gjort på 90-tallet. Når man har oppdaget den rene og ekte energi som er i thrash er det ingen vei tilbake. Metal blir et livskall man aldri kan gi slipp på.
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Metal Søndag
« Svar #9 på: 07. desember 2009, 23:42:22 »
Den siste jeg skrev. Ser ikke for meg at det blir noe nye kladder før etter nyttår.

---------------------------

Power Metal

Power metal er en sjanger metalheads har blandende følelser overfor. Mange fans av tradisjonell metal ser på power metal som den naturlige utviklingen av tradisjonell heavy metal og speed metal, mens andre ser på det som noe fjollete som er blitt til en parodi på 80-tallsmetal. Og de som virkelig er dedikert til ekstrem metal ser på sjangeren med som oftest avsky og skrekk, som om den skulle ha en mutert og ekstra smittsom utgave av AIDS.
Når man sier power metal så tenker man som oftest på raske og pompøse riff som dundrer i vei mens trommene virkelig kjører på med dobbelbass (eller stortromma på godt norsk (dobbelbass går igjen i alle undersjangre av metal, men power metal band liker å (miss)bruke det non stop), fjollete keyboards som nesten drukner ut riffene, og en kastratsanger som hyler over det hele om alver og drager i episk kamp med hverandre eller annet nerdete fantasyfjas. Dette er en ganske grei beskrivelse av power metal slik vi kjenner den i dag, men skal man forstå hvordan er blitt sånn må man helt tilbake til begynnelsen av 80-tallet. På 80-tallet hadde power metal ingen spesifikk betydning, og alle mulige band fra Venom til Metallica kalte musikken sin for power metal for å vise at de skilte seg ut i fra vanlig heavy metal. Det var ikke før mot 90-tallet at power metal ble brukt spesifikt til å beskrive de bandene de bandene vi forbinner i dag med sjangeren. På 80-tallet var det nesten mer vanlig å kalle power metal band for heavy metal, speed metal og thrash. Med det bombastiske lydbildet og mangelen på hardcore elementer ble det åpenlyst at det ikke var snakk om thrash, og power metal ble den naturlige sjangerbetegnelsen.
Det er ingen spesifikke band man kan si startet det hele. Melodiøse heavy metal band som Rainbow og Pretty Maids la mye av grunnlaget, og det er ingen tvil at både Judas Priest, Iron Maiden og Mercyful Fate er blant de absolutt viktigste inspirasjonene til utallige power metalmusikere. Faktisk er Iron Maiden en såpass stor inspirasjon at det er ikke uvanlig at mange power metal band høres omtrent ut som en mer dobbel bassdrevet versjon av dem. Et annet viktig NWOBHM band var selvsagt Diamond Head. Selv om power metalsjangeren har røtter i NWOBHM og i danske Mercyful Fate og Pretty Maids, så er det ingen tvil om at det var i USA og Tyskland power metal virkelig ble til.

Tysk power metal startet hovedsakelig med Accept. Breaker fra 1981 hadde klare elementer av tidlig power metal, men det var på oppfølgeren Restless and Wild fra 1982 hvor det virkelig tok av. Åpningssporet Fast as a Shark var tøff og bombastisk speed metal hele veien, og fungerte som en viktig inspirasjon til de første generasjonene av både power og thrash metal band. Men power metal slik de fleste kjenner det startet med tyske Helloween. Som nevnt i delen dedikert til speed metal, så var de på den mer melodiøse siden av speed metal spektrumet. Deres geniale debutalbum Walls of Jericho fra 1985 la mye av grunnlaget for hvordan power metalsjangeren kom til utvikle seg, men det var Keeper of the Seven Keys Part I fra 1987 og oppfølgeren Keeper of the Seven Keys Part II fra 1988 som satte standarden med mer catchy og up beat musikk enn det som var vanlig i speed metal. Mange av de standardklisjeene ble popularisert og ble det som definerte sjangeren.
Et annet tysk band som var minst like viktig var Running Wild (dannet i 1976). Deres debutalbum Gates to Purgatory fra 1984 var tøff som faen satanistisk speed metal. Men i motsetning til andre speed metal band som brukte satanistlyrikk, så var musikken mer melodiøs. De kommer alltid til å bli forbunnet med pirater på grunn av albumet Under Jolly Roger fra 1987, som førte til det teite og poengløse begrepet pirat metal, som ikke betyr noe som helst. Men en ting er sikkert, og det er at de er et av musikkhistoriens mest geniale band.
Running Wild og Helloween brukte episke temaer i lyrikken inspirert av fantasy og science fiction, og det gikk ikke lang tid før det dukket opp flere tyske melodiøse og bombastiske speed metal band i samme stilen. I 1986 dukket Scanner opp, som videreførte stilen Helloween hadde grunnlagt, og var med på å skape power metal scenen som kom til å vokse på 90-tallet. I 1984 dukket speed metal bandet Lucifer's Heritage og skiftet navn til Blind Guardian i 1986. I 1988 gav de ut Battalions of Fear, som står som et av de virkelig store bombastiske speed metal klassikerne fra 80-tallet. Blind Guardian vokste seg raskt til å bli et av de viktigste og mest innflytelse rike bandene innfor sjangeren.

Samtidig i USA begynte U.S. power metal bandene å utvikle heavy metal videre med mer speed og prog i musikken. Heavy metal delen ble band som Manilla Road og Manowar nevnt, som og var tidlig ute med å spille power metal. Speed metalgudene Riot og Agent Steel spilte selvsagt også en viktig rolle for å definere U.S. Power metal og skape skillet mellom power metal og vanlig heavy metal. U.S. power metal deles ofte opp i blue-collar (referert til de blåe kjeledressene arbeidere ofte bruker) og white-collar (referert til kontorarbeidere). Blue-collar bandene var enten rettfrem episk heavy metal eller mer speed metalbasert. Det beste eksempel er gudene Jag Panzer (dannet i 1981) med sitt legendariske album Ample Destruction fra 1984 eller hvilken som helst av Liege Lord (dannet i 1982) sine tre albumer. Det var råskap uten at de forlot den ekte rene heavy metal følelsen som mye av thrash manglet. Man må nesten også nevne Helstar (dannet i 1982) i denne sammenheng med sine geniale galopperende speed metalriff. White-collar var mer på den progressive og melodiøse siden av heavy metal. Fantastiske band som Crimson Glory (dannet i 1982), Fates Warning (også dannet 1982) og Queensrÿche (dannet i 1981) kjørte på med briljante riff og falsettvokaler. Disse bandene kom til å spille en viktig rolle i utviklingen av progressiv metal, og vi skal komme tilbake til dem i den delen. Et av de virkelige store power metalband på den progressive siden var Savatage (dannet i 1983), som var tidlig ute med å bruke symfoniske elementer i musikken. Det var små hint av symfoni på Hall of the Mountain King fra 1987, mens på Gutter Ballet fra 1989 og utover karrieren deres, så kjørte de virkelig på med klassisk piano og andre symfoniske elementer.
De amerikanske bandene hadde en enorm innflytelse på utviklingen av power metal, men de tyske bandene hadde mer innflytelse på den bestemte sounden man forbinner med sjangeren. Dessuten dominerte thrash og heavy metal USA gjennom 80 og tidlig 90-tallet. U.S. power metal var (og fremdeles er) noe som bare interesserte dedikerte metalheads. Thrashere brydde seg ikke siden de var for opptatt med thrashing og moshing, og de som hovedsakelig hørte på kommersiell hard rock og heavy metal syntes det ble for sært og hadde ikke tålmodigheten til å sette seg inn i det. Power slo aldri virkelig an i USA, og den tyske formen fikk dominerte.

Utover 90-tallet begynte moderne power metal å virkelig ta form og bli sin egen verden separert i fra hva som forgikk i de mer ekstreme metalkretser. Man begynte å virkelig dyrke de melodiøse sidene av 80-tallsmetal, som gitarsoloer, falsettvokal, keyboards/synth, dobbelbass og episk lyrikk. På grunn av uenigheter innenfor Helloween, så forlot vokalisten Kai Hansen bandet og dannet Gamma Ray i 1989. Gamma Ray var dermed en del av å videreføre den sounden Helloween grunnla og var et viktig ledd i utviklingen av moderne power metal. I 1995 satte de opp standarden på power metal med Land of the Free. Blind Guardian begynte med mer elementer av prog i musikken og mer fokus på fantasylyrikk. Somewhere Far Beyond fra 1992 og Imaginations From the Other Side fra 1995 er album hvor dette kommer godt frem, og disse albumene står nå som noen av de store mesterverkene innenfor tysk power metal. I 1998 kom det episke mesterverket Nightfall in Middle-Earth hvor progelementene virkelig kom frem. Rage (dannet i 1983) begynte og virkelig komme på banen med The Missing Link i 1993 og Tyskland hadde blitt et Mekka for band som spilte denne mer melodiøse formen for speed metal.
I USA begynte man å oppdage Iced Earth (dannet i 1985), som var veldig thrashbasert. De som foretrekker thrashdelen av musikken deres ser som oftest på Night of the Stormrider fra 1991 som deres mesterverk, men ellers er ser de fleste på Burnt Offerings fra 1995 som deres mesterverk. Mye av det er takket være den mørke stemningen og vokalen til Matt Barlow. Et annet viktig amerikansk band fra denne tidsperioden er Symphony X (dannet 1994) som virkelig kombinerte prog og power metal, og er nå et av klassikerbandene i begge sjangrene. Power metalpionerene Manowar, Manilla Road og Metal Church (selv om de er hovedsakelig et thrash band har de elementer av skikkelig power metal i seg) fortsatte med det de gjorde best, og førstnevnte er og blir en av de store favorittene blant power metalfans. Det 90-tallet manglet av kvantitet på amerikansk power metal tok det igjen på kvalitet.
Svenske band som HammerFall (dannet i 1993), Cryonic Temple (dannet i 1996) og Lost Horizon (dannet i 1990) holdt den ekte power metalsounden i live. I likhet med Tyskland og USA holdt svenskene fast på sine ekte metal røtter. Dette er ikke rart siden Sverige har hatt en sterk metalscene helt siden metal virkelig tok form. Vi nordmenn var ekstremt trege på dette området. Vi hadde Artch (dannet i 1983) og Witchhammer (dannet i 1986) som er tøffe og respektable band, men til tross for disse to sterke veteranene og at metal har generelt blitt mer utbredt bland befolkningen, så er det få norske power metal band. Sjangeren tok aldri noen gang av her til lands.

Selv om fokuset til mange metalheads på den tiden var black metal og death metal, så var det nok av de som foretrakk at metal var mer melodiøs og med ren vokal, så power metal ble sakte, men sikkert mer populært. Den tyske, amerikanske og svenske scenen holdt på sine heavy metal og speed metal røtter, men ettersom power metal spredde seg videre til andre Europeiske land, så kom det stadig band med hint av prog og mer bruk av keyboards. Dette påvirket selvsagt både tyske, amerikanske og svenske band utover slutten av 90-tallet og frem mot vår tid, men ren power metal er fremdeles dyrket av tilhengere av ekte metal. I tillegg til mer elementer av prog, begynte en del band med mer fokus på refrenger og generelt å gjøre musikken mer catchy, og hint av AOR og melodiøs hard rock dukket mer og mer opp. Et eksempel er Edguy (dannet i 1992), som er et av de mest populære tyske bandene har begynte å virkelig gå inn i rettfrem hard rock på senere album. Vi skal se nærmere på dette fenomenet senere i denne delen ettersom vi går gjennom noen av de stilene som oppsto rundt omkring i Europa først.
Først og fremst var det italienerne som virkelig tok av med disse klisjeene. Band som Domine (dannet i 1986) tok ekte metalriff og gav dem en virkelig episk innpakning med fokus på sverd og magi. Det som skilte det ut i fra U.S. power metal var at det var langt mer speed, langt mer melodiøst og tusen ganger mer teatralsk. En annen ting var bruken av symfoniske elementer og neoklassisk, som kom tydelig frem i Labyrinth (dannet i 1991). Labyrinth satte standarden for symfonisk power metal med sin fusjon av melodiøs prog og speed metal.
Men det bandet som virkelig tok kaka var Rhapsody, dannet som Thundercross i 1993, skiftet navn til Rhapsody i 1995 og så til Rhapsody of Fire i 2006 siden et gammelt band som også het Rhapsody bestemte seg for å ta navnet sitt tilbake. De overdrev alle de klisjeene som fikk ekstrem metalfanatikere til å unngå power metal sjangeren. Det var tykke lag med symfoni og keyboards, vokalen var veldig lys på en litt pinglet måte og bandet var så nerdete at de hadde skapt sitt eget stereotypisk fantasyunivers med alver, dverger, drager, sverd og magi og en overdramatisk krig mellom det gode og det onde. Power metal hadde virkelig utviklet seg til noe bare for spesielt interesserte nå. Og siden de bandene som fulgte Domine og Rhapsody sine fotspor gjerne hadde litt mer up beat musikk som ikke var så fryktelig tung, så begynte mange å kalle moderne power metal for flower metal (eller hurra metal her til lands) og det ble sett på som en pinglete sjanger. Gode eksempler på overmelodiøst power metal med fokus på fantasy er spanske Dark Moor (dannet i 1994) og franske Fairyland (dannet i 2003).
Finnene var også med på å forme power metal. Stratovarius (dannet i 1984) startet som et typisk power metal band, men deres tredje album Dreamspace fra 1994 begynte de med en mer melodiøs retning som kom til videreutvikle seg utover karrieren deres. Musikken var ofte oppløftende, og var mye bruk av keyboards, neoklassiske elementer og ofte på grenselandet til å være hard rock. I likhet med sine italienske kolleger, så var Stratovarius med på å gi ekstrem metalfans inntrykket av at power metal var en pinglete sjanger. I 1996 kom det symfoniske metalbandet Nightwish på den finske scenen, og i 1997 gav de ut deres debutalbum Angels Fall First. Deres daværende vokalist Tarja Turunen var operautdannet og var med på å popularisere symfonisk metal med kvinnelige vokalister som østerrikske Edenbridge (dannet i 1999) og nederlandske Epica (dannet i 2003). Disse mer melodiøse bandene tiltrakk jenter og andre som vanligvis ikke hører på metal til metalscenen, og sakte men sikkert oppsto det alle mulige pinglete finske metalband som lå på grensen til pop/rock og Finland utviklet seg til nasjonen med flest metalband per innbygger. Sonata Arctica ble et av de mer populære bandene av denne typen og er et godt eksempel på de få bandene fra denne trenden som ikke suger (til tross av at mange hater dem). De startet som Tricky Means i 1996 og ble ikke til Sonata Arctica før i 1999. De tok grunnlaget Stratovarius hadde lagt og gjorde det mer melankolsk med mer fokus på følelser.
Noen band innenfor den finske power metal scenen tok inspirasjon fra melodiøst death metal som hadde begynt å virkelig ta form og ta av. Band som Absurdus (dannet i 1992), Inearthed (dannet i 1993) og Throne of Chaos (dannet i 1996) spilte power metal med råere vokalbruk som ikke var ulik den man fant i melodiøst death metal. Inearthed skiftet navn til Children of Bodom i 1997, og ble sammen med Nightwish et av de mest kjente finske metalbandene. Power metal med ekstrem metalvokal tok aldri helt av annet enn at Children of Bodom ble populære. Det gikk heller andre veien med at mange såkalte melodiøse death metal band ble mer power metalaktig.
Power metal slo selvsagt rot andre steder. Selv om de fleste tenker på Brasil som et land full av råe ekstrem metal band, var det en god del band der nede på 80-tallet som lå på power metal siden av speed metalspekteret. Viper (dannet i 1985) var tidlig ut med å gi ut album, og det var alle mulige små band som hadde klart å gi ut demoer og EP-er utover 80 og 90-tallet. Men den virkelig grunnen til at Brasil nevnes er at det er hjemlandet til de progressiv power metalgudene Angra (dannet i 1992). Deres evne til å ta bombastiske power metalriff og gjøre dem om til fantastisk melodiøst prog gjør dem til et av de mest nevneverdige bandene sør for Ekvator. Et annet sted var selvsagt Japan. Med band som X Japan (dannet i 1982) i spissen oppsto Visual Kei scenen med fargefulle kostymer, overdrevne hårfrisyrer og vokal som overgår det meste hva en gjennomsnittelig vestlig metalhead kan takle. Rask og melodiøs metal slo virkelig an over der, og utover 80 og 90-tallet eksploderte Visual Kei scenen.
Leter man, så finner man power metal de fleste nasjoner. Den internasjonale power metal scenen har aldri vært og kommer heller ikke til å bli like stor som death metal og black metal, men den kommer alltid allikevel til å være en sentral del av metal i sin helhet.

Sjangerens utvikling stoppen litt opp utover 2000-tallet. Siden mye av fokuset i power metal er å tilbe speed metal og 80-talls heavy metal, så er det lite nyskaping. Et problem for mange er hvor like mange band det er med standard riff, vokalister som gjør alt for å høres ut som Bruce Dickinson og standard vers og refrengstruktur. Power metal har blitt en sjanger hvor man tilber klisjeer. Det dukker stadig opp band med gimmiker som canadiske 3 Inches of Blood (dannet i 1999) som har en tradisjonell hes heavy metal vokalist og en moderne hardcore skriker, og britiske DragonForce (dannet i 2001) som spiller veldig fort (de har fått en enorm popularitet blant folk som ikke hører på metal, og dermed blitt et hatobjekt for mange metalheads), men musikken er fortsatt mye av det samme. Band er splittet mellom tøff speed metal og melodiøs rock, og det finnes nok av metalheads som er i ferd med å gi opp hele sjangeren. Men det er de som aldri gir opp. Det er kanskje langt i mellom de originale bandene, men det er nok av de som gjøre det samme gamle såpass bra at de ikke trenger originalitet. Liker man den rene og ekte lyden av metal er originalitet noe av det siste man trenger. Se på post-thrash og hva det gjorde med ekte thrash, og man vil forstå at noen ganger er originalitet det siste man trenger. Power metal strekker i fra super pinglete band som Skylark (dannet i 1994) som får pop til å virke som death metal i sammenligning, til senere Morgana Lefay (dannet i 1986) som får en del death metal til å høres ut som pinglepop. Hva mer trenger man? Det har ikke noe å si hvor mye power metal man har hørt fra før, man har ingen rett til å kalle seg selv for en metalhead hvis man ikke får gåsehud av å høre på svenske Sabaton (dannet i 1999) eller brasilianske Hibria (dannet i 1996), eller i det minste forstå hva som gjør disse bandene bra. Power metal delte scene med thrash og tidlig black metal på 80-tallet, og selv om sjangrene har vokst i fra hverandre sitter arven igjen. Jeg kan forstå moderne ekstrem metal fans synes at power metal er fjollete og ikke har de egenskapene de leter etter når de hører på metal, men det betyr ikke at de kan avvise power metal. Det er ingen regel som sier at metal bare skal være rå og stygg, eller at metal ikke kan være melodiøst og ha en vokalist som kan synge pent. Det mørke og det farlige som definerer metal er der fremdeles, bare i en annen og ikke så åpenlys form. Vokalen er ofte lys og melodiene kan til tider være mykere enn det man burde forvente fra metal, men under ligger den rene og ekte følelsen av metal. Man kan føle det hvis man husker på hva ekte metal er.
Det er ironisk at en sjanger med mye fokus på å være catchy kan være så vanskelig å sette seg inn i, men mye power metal krever gjentatte gjennomlytninger og tålmodighet før man kan begynne å like det. Man kan ofte miste håpet etter den ene bombastiske veggen av standard riff etter den andre, men man kommer alltid tilbake igjen for at man innerst inne vet at man ikke kan få nok. Og selv en del moderne power metal kan ha litt for ren og pen lyd, så er det ingen tvil at klassikerne fra 80-tallet er noe av det beste metalsjangeren har å by på. Power metal er i likhet med heavy metal noe evig som kommer til å eksistere lenge etter at menneskeheten et utryddet, så grip ta i ditt sverd og ri ut for å møte metalsjangerens fiender ansikt til ansikt. Metalgudene kommer alltid til å være der ved vår side. Vis dem at vi ikke redde for døden og at vi kommer til å kjempe for metal for evig og alltid. Vi sloss med all vår makt for metal og vi kommer til å dø for metal.
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Metal Søndag
« Svar #10 på: 11. desember 2009, 22:20:30 »
Etter å ha sett igjennom igjen synes jeg at jeg trenger å utdype mer om 90-tallet og 2000-tallet i både heavy metal delen og thrashdelen. De heavy metal bandene jeg har fokusert mest på er de som holder på 80-tallstradisjonene og lite på de som klare å tilpasse seg mer moderne trender uten å ta vekk noe av de ekte metalelementene. Jeg nevner noen som Alice in Chains og sørstatsrock inspirerte band, samt norske band som Stonegard og Tømmermenn, men ikke noe mer utover det. Jeg burde få med meg band som Danzig og andre jeg ikke kommer på i farta. Ellers så må jeg få med meg mer dypere detaljer om musikk og scenene i Europa, Latin-Amerika og Asia enn bare bandnavn.
Jeg har også oversett Norge i thrashdelen. Vi hadde ingenting å snakke om på 80-tallet, som var thrashsjangerens gullalder, så jeg har helt glemt/ignorert alt vi fikk en del på 90-tallet og utover. Jeg må også fylle ut mer om det som skjedde på 90-tallet og utover. Når det kommer til power metaldelen så tror jeg det ikke er så mye mer å si annet at jeg må fylle ut litt mer detaljer om selveste musikken.
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget Pedro

  • Innlegg: 48
Sv: Metal Søndag
« Svar #11 på: 15. desember 2009, 20:38:12 »
Takker for en god gjennomgang og en del nye band for en som ikke er så sjangerbevist... (Hard og møkkete rock er deilig!)

Det første jeg vil si er at det tar tid å komme gjennom en slik tråd når man skal høre på alle de bandene man ikke husker eller har hørt før! (De 100 kronene jeg bruker best hver måned er de jeg bruker på Spotify!)

Det er sikkert en haug med ting å kommentere, men det meste overlater jeg til de som eventuellt er veldig uenig.

Men dette her må utdypes ;)
Sitat
Det som skiller metal fra hard rock er ikke nødvendigvis bare at metal er tyngre, hardere eller mer bråkete (selv om dette er ofte tilfellet), men at metal har et større fokus på riffstrukturer enn bare en enkel rock ’n’ roll rytme. Dette betyr ikke at heavy metal bare er en mye mer gitarteknisk versjon av hard rock, men hard rock har ofte enklere riff, låtstrukturer og mer fokus på å holde en enkel rytme enn de fleste metal band. Det er også mer vanlig med dobbelbass, galopprytmer og generelt mye tyngre trommespill i metal.

Det er mulig dette bare er min mening, men det som skiller rock og metall er tonene... Jeg er heller ikke noen musikkteoretiker, så jeg får etter beste evne prøve å beskrive hva jeg mener.

Metall har "klarere" toner. Ikke som i "tydeligere", ikke som i "mer bevist". Klarere som i toner man finner hos Mozart i motsetning til blues. Det har noe med skalaene å gjøre, men jeg vet ikke om det er det hele. Har hørt noen forklare hva jeg mener en gang for mange år siden, men husker ikke hvordan dette var.

Forskjellen er som Kill em All(´83, Metallica) (Metall) og Highway to Hell(´79, AC/DC) (Rock), mens begge deler er tilstede på Overkill(´79, Motörhead)(Overkill, sangen, er en metallsang, mens No Class er rock)

Motörhead gjør det enda tydeligere på We Are Motörhead (´00) med See Me Burning. Den har alle kriterier for å kunne være en metallsang, bortsett fra tonene som gjør at det helt klart er rock.

Hvis dette ga noe mening...




Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Metal Søndag
« Svar #12 på: 17. desember 2009, 18:27:34 »
Som nevnt kan jeg ikke musikkteori, så forklaringene mine blir fort klønete. Når jeg leser akkurat den delen om igjen kommer jeg på tonnevis av unntak med hard rock band med virkelig avanserte riffstrukturer og tonnevis av metal band som knapt har verken riff eller låtstrukturer (men da tenker jeg mest på ultraprimitive black metal band fremfor heavy metal band). Du har sikkert rett i at tonen er veldig viktig, men jeg mener at tonen kan mangle og fremdeles være metal så lenge det er den rette riffingen og trommingen bak det hele. Det er mange stoner rock band som virkelig har den rette tunge tonen som ikke er metal på grunn av riffstrukturene de bruker. Jeg har hørt alle mulige toner innfor metal (hvis jeg forstår ordet tone rett), så jeg vet ikke om man kan snakke om noen spesifikk metaltone. På den andre siden, hvis du snakker om tradisjonelle heavy metal og tradisjonell hard rock som ligger på grenselandet til hver andre (fremfor rene utgaver av begge sjangrene), så kan det hende at du har rett at tonen er avgjørende.
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Metal Søndag
« Svar #13 på: 17. desember 2009, 20:53:30 »
Må bare påpeke at det er virkelig bra at du sjekker ut bandene som er nevnt. Hvis man skal bli sjangerbevist, så kan jeg ikke tenke meg noe bedre måte å gjøre det på enn å høre på bandene som definerer sjangrene. Det får meg til å angre på at jeg ikke har vært flink nok til å nevne album fremfor bare bandnavn.
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul

Utlogget z

  • Innlegg: 1.744
  • Born with a heart of steel
    • Skeptikeren
Sv: Metal Søndag
« Svar #14 på: 25. januar 2010, 14:54:22 »
Hvis det er noen på forumet som kan musikkteori eller i det minste har peiling, så er det fint å få litt hjelp for å bedre beskrive hva som definerer metal. Jeg vet forskjellen på rock og metal når jeg hører på det, men jeg klarer ikke å sette ord på det. Hva er den beste måten å forklare at Judas Priest, Black Sabbath, Iron Maiden og Manilla Road er metal mens Nazareth, AC/DC, Van Halen og Alice Cooper er rock på?
We are those from the empty
birthplace and undead flock
We are those who the arrival
the stars foresee and dread
We are those with the heart
forget by black goal
And let intact the glorious
gloal of Satan's soul